Fødselangst, planlagt keisersnitt, og en fødsel som begynte av seg selv. Her er min fødelshistorie

For å kunne gi et innblikk i hvordan jeg hadde det da fødselen plutselig begynte av seg selv, må vi tilbake i tid. Helt tilbake til da jeg var ei lita jente. Jeg skal ikke gå for langt inn i detaljer, men jeg kan si som så, at livssituasjonen var relativt utfordrende. Som med alle barn som har utfordringer som går over hodet på de, så ga dette konsekvenser. For meg, så gikk dette blant annet i sengevæting. Et problem jeg hadde til jeg var kommet godt inn i skolealder. Jeg hatet det, og lovde både til meg selv, og de andre rundt meg at jeg skulle slutte. Men enn så mye jeg ønsket og håpte, så var de ytre påvirkningene der, og jeg opplevde at kroppen ikke lystret. 

Dette gjorde enorme ting med hvordan jeg levde med min egen kropp. Jeg lagde et mentalt skille mellom "kropp" og "meg". Dessverre, så har jeg fått mange bekreftelser på at kropp og sinn ikke henger sammen opp gjennom årene. Magesmertene som kommer av adenomyosen har blitt en gigantisk bekreftelse på at kroppen ødelegger for hvordan jeg har lyst til å leve livet mitt. Enorme magesmerter som har gjort at jeg har måtte levd med det hensynet hele tiden. Jeg har falt ut av arbeidslivet, jeg var ufrivillig barnløs og måtte ha IVF for å bli gravid. Småtteri som å vaske klær, holde kjøkkenbenken ryddig og støvsuging har gitt uutholdelige smerter. Alt av dette har jeg tatt til meg som om at det er kroppen min som ødelegger for meg. Alltid ligger det en mørk tanke i bakhodet som sier "hvordan kommer kroppen min til å ødelegge dette for meg"? 

Dette skillet mellom kropp og sinn, det sitter sterkt. Det har vært en daglig påminner de siste SYV årene, som har forsterket det som et forvirret lite barnesinn har lagd seg. 

Jeg oppdaget det ikke før jeg var gravid, at jeg hadde fødselangst. Nettopp på grunn av dette skillet. Noe så sårt, skuffende og flaut. Der hadde jeg gjennomgått dyre og smertefulle behandlinger for å bli gravid, da kroppen ikke klarte det på egenhånd, så fikk jeg fødselangst da testen lyste positiv. Livredd, fra dag EN! "Hva faen skal kroppen gjøre mot meg nå..?" Tankene virret mer etterhvert som at barnet voks i magen. 

Den første gangen jeg var gravid, hadde jeg en missed abortin - hurra, enda en bekreftelse på at kroppen kødder med meg. Jeg var livredd for å måtte blø det ut selv, så jeg ba om en utskrapning, og fikk heldigvis det. Andre gangen jeg var gravid, fikk jeg alvorlig svangerskapsforgiftning og måtte ha et akutt keisersnitt. Jenta var betydelig mindre enn hva hun skulle vært mtp svangerskapslengden. Hurra, kroppen har gjort barnet mitt sykt, og jeg selv ble veldig syk. Yay! Tredje gangen jeg var gravid, ventet jeg hele tiden på hva det var som skulle ødelegge for meg den gangen. Det fant jeg jaggu ut etterhvert.

Gjennom begge svangerskapene som resulterte i barn, har jeg gått rundt med en betydelig fødselangst. Livredd for å kjenne måten kroppen tar overhånd over alt sammen. Jeg kjente at å skulle kjenne at kroppen tok helt styring slik, var så enormt avskremmende. Jeg tvilte ikke på at kroppen skulle klare å gjennomføre en fødsel, sånn rent fysisk, men jeg tvilte på at psyken min var sterk nok til å være med på det hele, med tanke på alt jeg har vært gjennom tidligere. Fødsel er den ultimate situasjonen hvor kroppen tar overhånd over en person. Og jeg ville ikke at "kroppen " skulle gjøre det mot "meg".

Jeg snakket med legen på sykehuset om det, hadde med ønskebrev, men måtte allikevel innhente vurdering av psykolog for å skulle ha en sjans for å få innvilget et keisersnitt. Vurderingen av psykologen gjorde susen, og jeg fikk et herlig brev i posten med beskjeden; planlagt keisersnitt blir gjennomført den 19 august. En uke før termin som var den 25. HURRA! 

Gleden over å ENDELIG tørre å kjenne etter at det var et barn i magen, endelig slappe av selv om jeg kjente det var liv i magen var stor. Se frem mot hverdagen med to barn, og se søskenkjærligheten vokse, og kjenne at familien endelig skulle bli komplett - det var herlig. 

Baktanken på at fødselen kunne begynne av seg selv, var direkte kvalmende. Men jeg så frem mot den 19, den dagen var fastsatt, og så enkelt skulle det være. Det hadde jeg nemlig bestemt meg for. 

Natt til 6 august, våknet jeg to ganger av intense smerter i magen. De gikk heldigvis fort over. Og jeg tenkte ikke særlig mye mer over det, siden det ikke skjedde mer. Tiden etterpå hadde jeg litt mer kynnere. Det var fortsatt en del liv i magen, men det kjentes seigere på et vis. Jeg var i kontakt med føden, men fikk beskjed om at "vi må tillate et at det blir mer kynnere nå mot slutten". Det var ikke antall kynnere jeg ble usikker på, men at bevegelsene i magen hadde forandret seg, men det ble ikke gjort noe til eller fra pga det. Pussig synes jeg.

Så kom den 9 august. 10 dager før det planlagte keisersnittet. Jeg våknet klokken 4 på natta og måtte på do. Jeg hadde hatt en uro i kroppen fra dagen før, og den vokste seg bare større. Kynnere kom og gikk, og jeg kjente at de sakte med sikkert ble mer intense. Jeg var ganske løs i magen, og sprang regelmessig på do. Jeg hadde tidligere hørt at en bekkenløsning kunne blusse opp da fødselen startet. Og det var da jeg kjente til bekkenløsningen igjen, sammen med de økende og regelmessige kynnerene og den løse magen (som visstnok er naturens måte å tømme seg på før fødsel), det var da jeg skjønte fødselen var i gang. Klokken var da blitt 6 på morgenen. 

Med farting fram og tilbake på do, så rakk jeg ikke ringe sykehuset i Ålesund før klokken var 7. I og med at det var der keisersnittet skulle skje, så var det rette plass å forholde seg til. Jeg satt på kanten på stuebordet med skuldrene godt opp til ørene, redd som fy, og mer sårbar enn jeg har vært på evigheter. Jeg snakket med en jordmor som sa jeg skulle komme inn. Beskjeden jeg ikke var forberedt på, var at hun ville jeg skulle kjøre selv. Argumentet med at det er en tur på to og en halv time var heller ikke nok til at hun ville jeg skulle ta en ambulanse. Hårreisende! Jeg kjente på meg at det var uaktuelt å kjøre selv. Jeg tok frem en rieteller på telefonen for å se hvor tett på riene var. Jeg hadde en formening om at de var rimelig tette. Og jo da, hvert andre minutt kom det en ri som varte i tretti sekunder. Faen!

Jeg gikk opp på do igjen, og hørte at Anja var våken. Jeg gikk inn på soverommet vårt, vekte JK med å si; "Anja er våken, og jeg skal på føden". Han var på beina fortere enn jeg noen gang har sett han bevege seg. Skulle tro at det var en katapult i senga så fort det gikk. Han fikk opp Anja, og spiste frokost sammen med henne. Jeg kjente at riene fortsatte å øke. Så ideen om at vi alle skulle kaste oss inn i bilen etter hun hadde spist, for å komme oss i vei til Ålesund ble forkastet. Da ringte jeg tilbake til sykehuset, og traff samme jordmoren som jeg snakket med tidligere. Jeg spurte, nesten på mine knær, om hun kunne revurdere å gi meg en ambulanse. Hun hadde da lest i papirene mine, og kunne ikke annet enn å beklage seg, og oppfordre meg til å ringe ambulansen selv. Jeg ringte ambulansen rett etterpå. 

Da klokken ble halv åtte, var jeg på do igjen, og da hadde den berømte slimproppen gått. Alle tanker jeg har tenkt for å si til meg selv om at "dette skjer ikke, dette er ikke rier, dette er ikke starten på en fødsel - DETTE SKJER IKKE.. Dette SKAL ikke skje" måtte bare skrinlegges, for det skjedde, der og da. Helvete! 

Rett før jeg rakk å være ferdig oppe på badet, hører jeg JK snakke med noen, og skjønte at ambulansen var kommet. Jeg gikk ned og ble møtt i døra av ene ambulansesjåføren. De kom to stykker. Jeg smatt på meg skoene, sa hadet til JK og Anja. JK skulle prøve å komme kjørende etter, bare han fikk foreldrene sine til å passe Anja. De bar med seg fødekofferten, og fikk meg på båren før de satte meg inn i ambulansen.

Jeg fikk en pulsmåler på fingeren, og en mansjett for å følge med blodtrykket. Jeg skulle gi beskjed et par ganger når jeg kjente det kom en ri, og når den slapp taket. De var fortsatt på plass hvert andre minutt, og varte i tretti sekunder. Jevnt og trutt så gikk alarmen på pulsmåleren. Ambulansemannen som satt baki med meg luftet ideen om å stikke innom sykehuset i Molde for en sjekk før vi dro videre til Ålesund. Det var bortimot det smarteste jeg hadde hørt så langt denne dagen. For å kjenne på disse riene på tur over Moldefjorden med uvissheten i om hvor langt kroppen hadde kommet med riene, det var LITE fristende. Så han ringte inn til føden, og spurte om det vra greit vi kom innom for en sjekk. Det var tydelig han fikk spørsmålet "trenger hun det da", for han sa "ja, jeg synes hun trenger det. Hun har fødselangst, og pulsalarmen går av i ett sett her, og riene bli mer intense".

Under riene så var det en eksploderende følelse av hjelpeløshet, ensomhet, fortvilelse, redsel, urettferdighet. Å bli så overmannet av riene var ikke aktuelt, men jeg hadde ikke annet valg. Jeg skrek i smerte og fortvilelse. For hver rie som kom, så sa jeg "nei, nei, NEEEI, neeii".. Da vi nærmet oss Molde, så ble toleransen på pulsmåleren skrudd opp, slik at han ikke måtte sitte å slå av alarmen som gikk av hele tiden.

Ikke overraskende så fikk jeg inn for en sjekk. Jeg fikk sendt en mld til JK om at vi stoppet en tur innom Molde. Jeg husker jeg ble kjørt over dørstokker, og jeg ble så fly hakk forbannet. I og med at riene var så tette, så var det ikke alltid at den ene rakk å slippe taket skikkelig før den neste begynte. Og det å da bli kjørt over dørstokker, trigget neste ri. Jeg kjeftet og small på de dørstokkene.. "det går ikke an å ha dørstokker på et jævla sykehus. Kommer det noen med en brekt rygg og kommer over de dørstokkene så GÅR det jo til helvete" var en av reglene jeg dro ut av meg på tur inn til føden. I ettertid kunne jeg tenkt meg å ha sett ansiktet på de som var rundt meg, for det var i grunn latterlig.

Klokken var blitt halv ni. Jeg ble tatt i mot av ei jordmor, som ville ha meg inn på et undersøkelsesrom. Uaktuelt før jeg hadde vært en tur på do. Jeg ble fulgt bort, og hun viste meg rommet, så kom det en rie. Hun tok noen grep på magen for å kjenne etter under rien, ikke at jeg aner hva hun fant ut med det, det glemte jeg å spørre om. Etter jeg var på do, fikk jeg inn på et rom, og fikk koblet meg opp på en CTG. Riene var fortsatt på plass hver andre minutt, og varte i tretti sekunder. Hun gjorde også en undersøkelse for å se om det var blitt en åpning. 

Det neste jeg fikk høre, knuste meg. Jeg ble dratt inn i et vakuum, og alt ble snudd på hodet. Situasjonen var allerede mer enn jeg kjente jeg klarte å takle. Jeg skulle jo aldri kjenne på hvordan det var å ha rier. Jeg ville aldri kjenne på hvordan kroppen tar overhånd på denne måten. 

Så da jordmoren sa "her er det 5 cm åpning, du er i aktiv fødsel", raste alt sammen. Dette var ord jeg aldri ville høre. Hvorfor kunne ikke den forbanna kroppen la meg få en sjans til å komme til veis ende på dette svangerskapet uten å gi meg mer psykiske utfordringer? 

Det var allerede blitt snakket om at jeg skulle ha planlagt ks i Ålesund, så jeg sa at de fikk bare trille meg rett ned, og bare gjøre ks. Dette var ikke aktuelt for meg kjente jeg. Jeg fikk beskjed om at det måtte komme en lege å se på meg, som skulle avgjøre om jeg fikk keisersnitt. 

Fortvilelsen var ENORM, Da hadde jeg gått hele svangerskapet med fødselsangst, og der lå jeg i aktiv fødsel. Jeg har kjempet med nebb og klør for å få innvilget keisersnitt - så måtte det komme en NY lege og avgjøre det hele? Usikkerheten og frykten for å måtte føde vaginalt spiste meg opp. 

Jordmoren gikk ut, og jeg knakk helt sammen. Jeg hylgrein, og det er det YTTERST sjelden jeg gjør. Hylgrining gikk over i vræling av smerter på grunn av riene. 

Jeg husker jeg tenkte, at smertene av riene ikke var så ille, det var jo bare som menssmerter, og jeg har alltid trodd at rier skulle være vondere. Rier skal jo være vondere enn menssmerter. Jeg har jo en form for endometriose, og er vant til å ha slike smerter, ganske kraftige smerter også. Jeg kjente jeg var vant til smertenivået, men ikke hvordan de oppførte seg. Av og på slik som det der. Å ha NULL smerter i mellom på den måten der, og uten at det ble verre av at jeg bevegde meg, finurlige greier. Det som egentlig er finurlig, er vel at vanlige menssmerter for meg, er på nivå med rier.... 

Det tok ikke lang tid fra jordmoren gikk ut, til hun kom inn med legen. Han gløttet ned på meg, så på CTGen, og tilbake på meg, før han sa "det er bare å gjøre henne klar til keisersnitt, Ålesund har jo allerede tatt avgjørelsen på det". Så langt; dagens BESTE nyhet! Jeg sendte en ny mld til JK, om at jeg ble værende i Molde.

Jeg ble barbert og fikk satt kateter. Jordmoren var ute en tur, men kom snart tilbake, med en beskjed jeg ikke ville ha! På en annen fødestue hadde det oppstått et traume, så operasjonsstuen og legen var opptatt, og jeg måtte vente, og ingen ante hvor lenge. Jeg sa høyt at "legen må bare gjøre jobben sin, og redde det han redde kan, jeg har full forståelse for det. Men akkurat NÅ, står jeg meg selv nærmest, så bare få meg ned på den stuen". Motstridende, men jeg mente hvert ord. 

Jordmoren kom til meg, fikk blikkontakt, og sa "Rannveig, du må forberede deg på at du kanskje må gjennom en fødsel. Vi vet ikke når operasjonssalen blir ledig". Det var så rart, for i det hun sa navnet mitt, var jeg HELT klar i hodet, men i det hun fortsatte, så falt hodet tilbake til den tornadoen av rot som foregikk i hodet. Jeg nektet å godta at jeg skulle føde vaginalt, hver en fiber i kroppen gjorde motstand. Ikke et fnugg av meg ville føde vaginalt!

Noen minutter senere kom jordmor, og sa til meg at hun ville ha meg inn på et annet rom. Jeg holdt på å komme meg etter en rie, og sa med en litt sammenbitt stemme: "dette rommet heter tilfeldigvis ikke fødestue"? Jordmor sank litt sammen, som om at hun nesten ikke ville innrømme det ovenfor meg, men sa at jo, hun ville ha meg inn på en fødestue. Jeg slapp å opp å gå med kateter og tette rier, og ble trillet inn på en fødestue. 

Jordmor nevnte det gang på gang, om det ikke ville være bedre for meg å ligge på siden. Men jeg turte ikke, livredd for at det kom til å gjøre at ting skjedde fortere, da jeg synes å huske å ha hørt det ett sted. Hun måtte forsikre meg helt og holdent på at det ikke var tilfelle, og jeg lå på ryggen til at det var så vondt at jeg ikke klarte mer, før jeg tok mot til meg og la meg på sia. Jeg husker jeg lå og kjente riene komme og gå i samme forrykende fart. Og jeg ble overmannet av en frykt om at det hele gikk for fort. Jeg ble helt tussete, og sa det til jordmor, om at dette går ALT for fort. Hun spurte om jeg kjente en trykketrang, men det gjorde jeg ikke. Men jeg kjente at under riene, så snudde babyen på seg og gravde seg nedover. Så mye, at jeg kjente han presset på kateteret fra innsiden. Trenger jeg si det var ubehagelig?

Jordmoren undersøkte meg en ekstra gang, og da var det blitt 6 cm åpning. "Så det går ikke så fort som du frykter", sa hun. Jeg ba om en klut som jeg kunne bite i.. Jeg hadde hatt en trang til å bite og rive i noe siden jeg lå i ambulansen, og jeg hadde skikkelig lyst til å rive og slite i kluten også. I etterkant tror jeg det var for å ha noe konkret å forholde meg til, et utløp for alt kaoset som foregikk i kropp og sinn. 

Jeg var tørst, og jeg var sulten. At det var plass i kaoset til å kjenne på det, fatter jeg ikke. Men jeg etterlyste noe å få i meg. Og, jeg var heldig å få en kopp med vann, før det kom inn ei dame, som sa at det endelig var bare å trille meg ned. De tok tak i sengen og fikk meg ut og ned med en gang.

Da vi var nede i kjelleren, der operasjonssalene er, måtte jeg kave meg over på operasjonsbordet selv. Ikke den letteste jobben når man er høygravid, har tette rier, og har et kateter. Jeg hadde flere rier før jeg klarte å komme meg over. 

Jeg ble trillet inn, og lå på operasjonsbordet mens de festet på alt de trengte av utstyr. Legen ville undersøke meg før se satte spinalbedøvelsen. Han undersøkte, ble rak i ryggen, så bak på kollegaene sine, og nikket bekreftende mens han gikk for å ordne siste rest før han kunne begynne. Kroppspråket hans sa "få ræva i gir".

Jeg holdt pusten litt under noen rier, og det var ei dame på operasjonssalen som nesten ropte til meg, at jeg måtte puste, slik at babyen skulle få oksygen. Gang på gang sa hun dette. Jeg ble så fly forbanna på det kvinnemennesket, at hun skal være glad jeg ikke kom meg av flekken. Men jeg har aldri vært kjent for å holde kjeft, og det fikk hun erfare. "Om jeg holder pusten i noen sekunder er det fortsatt oksygen i blodet mitt som ungen får, jeg blir råstressa over at du setter slik fokus på det" Jeg hørte ikke mer om den saken. Legen som kom med spinalbedøvelsen tok til å jobbe rett etter en ri. To stikk i ryggen, ett for lokalbedøvelse, og ett som satte bedøvelsen. Da bedøvelsen var satt, kom enda en god nyhet; "nå er bedeøvelsen satt, nå kjenner du ikke riene mer". Herlig! 

Beskjeden kom om at JK hadde kommet på sykehuset. Men han fikk ikke komme inn. Jeg ble lagt ned, forhenget kom opp, og de begynte å jobbe. Jeg hadde fortsatt en del stress i kroppen, og jeg kjente jeg ikke slappet av før det hadde gått en god stund. 

10.25 var Isak Evander kommet til verden. 

De var raske med å ta han med ut av operasjonssalen, og etter en liten stund, kom jordmoren jeg hadde hatt oppe på fødeavdelingen gående med han i armene, og holdt han inntil meg mens legen sydde. Alt var bare rot inni meg. Tårene rant, men jeg gråt ikke. Eller, kanskje var det gråt. Jeg var så enormt lettet over at de rakk keisersnittet, jeg var så glad det hele var over. Det var den følelsen som tak overhånd etter Isak var ute. For da var jeg fri.

Mens legene gjorde seg helt ferdig, tok de med seg Isak opp til JK, så skulle de komme og besøke meg på overvåkningen. Der skulle jeg ligge til spinalbedøvelsen var ute av systemet. Jeg ble liggende der lengre enn jeg egentlig trengte, jeg hadde en del smerter i sårene, og ble liggende for å få godt med smertestillende. JK og Isak var på besøk en liten tur, før de ble jaget opp av de som jobbet der, fordi de skulle stelle meg før jeg fikk opp. 

Jeg ble trillet opp på det rommet jeg første var inne på, og ble undersøkt. Jeg og JK fikk litt mat, før han dro hjem. Jeg og Isak fikk oss et firemannsrom alene hvor vi skulle få begynne å bli kjent med hverandre. 

Hele dagen var kaos. Ingenting stemte. Alt jeg gikk gjennom som jeg ikke ville, satt godt i kropp og sinn. 

Kvelden etter var "min" jordmor på vakt igjen, og hun kom innom for å ta en prat om hvordan det hele var. 

Det hadde vært utfordrende for henne også, for hun hadde sett på meg at jeg var "helt ut av det" fra jeg kom inn døra. Hun vurderte hele tiden hvor mye hun skulle si, hvor mye jeg tålte å høre. Hun valgte å være ærlig med meg hele veien, og det har jeg satt pris på. Mens jeg var nede og fikk gjennomført keisersnittet, fikk hun endelig tid til å lese i papirene mine. Og, i samtalen vi hadde kvelden etter, så sa hun at, hvordan hun så meg som pasient, og det hun fikk vite av å lese i papirene, så var det ikke tvil i at keisersnitt var det beste utfallet for meg. Det var så INNMARI godt å få den bekreftelsen der. Ord blir fattige. Det er det jeg hadde gått og kjent hele svangerskapet, og det stemte. Jeg husker jeg nevnte til henne at legen undersøkte meg nede på operasjonssalen og spurte om hun visste hva han fant ut med undersøkelsen. Hun fikk et lite lurt glis om munnen, og jeg så hun måtte ta det i seg å svare på det. 8 cm hadde det da kommet på. ÅTTE JÆVLA CENTIMETER! 

Det var jeg som ikke ville ha EN cm åpning engang! 

Da jeg fikk vite det, så skjønte jeg litt mer av kroppsspråket til legen etter han sjekket, for det var tydelig at han ville ha fortgang i det som skulle skje. De har en grense, på hvor langt en fødsel kan komme før man må føde selv, selv med et planlagt ks.. jeg aner ikke hvor den grensen er, men jeg vil tro jeg var mer enn nok nær den. Jeg tenkte på den grensen flere ganger da jeg lå med riene, men jeg turte aldri å spørre de.

De smertene jeg hadde våknet av noen netter tidligere, regnet hun med var modningen, og at jeg hadde blitt moden i en fei. Hun beskrev det hele som en intens fødsel, med tette og svært effektive rier. Og ting gikk faktisk fort, hun måtte innrømme det, siden jeg kom til 8 cm på såpass kort tid. Fra jeg skjønte fødselen var i gang, til Isak var ute, tok det 4 og en halv time, og jeg hadde da 8 cm.  

Og ang Ålesund, så har jeg vel rukket å komme fram til sykehuset, men det er lite trolig at de hadde rukket å gjennomført et keisersnitt på meg, så stoppen i Molde var det lureste som var blitt gjort den dagen der. Jeg tørr ikke tenke på hvordan det ville vært å dratt direkte til Ålesund. 

Heldigvis endte det bra, men jeg kunne gjerne tenkt meg å være uten de timene med rier. Jeg sliter i perioder med å sovne om natta, og jeg skvetter og blir klam i hendene hver gang jeg ser en ambulanse. Det er en jobb med å komme seg forbi dette, men jeg tror jeg er på vei til å få det bedre. Det ENESTE positive jeg ser med at fødselen startet av seg selv, er at Isak var HELT klar til å komme ut da han kom, og det er sabla bra for hans del. 

Grunnen til at jeg deler dette så "åpenhjertig" som jeg gjør, er for at jeg vet mange har hatt hjelp i at jeg har vært åpen om prosessen vår med IVF, og jeg vet jeg ikke er den eneste som har gått gjennom et svangerskap med fødselangst. Om man tenker å be om planlagt keisersnitt, så er det en tung vei å gå (jeg tror ikke det er mulig å få det innvilget uten en psykolograpport), og om man har et sterkt behov for det, og får det innvilget, så kan fortsatt ting skje av seg selv - men det betyr ikke at man ikke får hjelp. Det er heller ikke alle som opplever at åpningsfasen går såpass fort som det gjorde her, så det ekstra stresset er det heller ikke alle som opplever. Så synes jeg det er viktig å få frem at det finnes tilfeller hvor man IKKE er seksuelt misbrukt eller er redd at kroppen i seg selv ikke klarer en fødsel - og at man SKAL få den hjelpen man trenger for å komme seg best mulig gjennom svangerskapet, og den typen fødsel man ender opp med å gå gjennom. Man skal ikke skjemmes for at man er redd! Argumenter som om at kvinner har født i århundrer, betyr ikke at det er en enkel sak, hverken fysisk eller psykisk. 

Er du gravid og er redd - skaff deg hjelp. Hva som er rett hjelp for deg, er det bare du som vet. Samtaler med lege/jm/psykolog kan være til enorm hjelp, både før, under og etter et svangerskap. Fødselsforberedende samtaler kan hjelpe utrolig mange. Å ha et såkalt fødebrev/ønskebrev kan være betryggende å ha, og du har allerede vært gjennom en del tanker om fødsel før du er i samtale med de. En kopi av føde/ønskebrevet er gull å ha sammen med helsekortet. Helsevesenet er der for å hjelpe deg, bruk det!

 

xx
Rannveig

 

#fødsel #keisersnitt #fødselangst #mamma #mammalivet #gravid #psykiskhelse #baby #gutt #svangerskap

5 kommentarer

Dordi R. Ormset

17.11.2015 kl.00:18

Jeg kjenner det langt inn i hjerterota. Så bra formulert også.

Grete Kristin

17.11.2015 kl.13:03

Stekt å læse!!! Men du så flink du e å skrive å fortæl!!💜

[Rannveig]

18.11.2015 kl.08:57

Dordi R. Ormset: Takk for det Dordi :) Og takk for at du tok deg tiden til å lese :)

[Rannveig]

18.11.2015 kl.08:57

Grete Kristin: Tusen takk <3 :)

Ann Therese

11.12.2015 kl.19:24

Kom inn på bloggen din ved å søke på adenomyose. Så at det er noen år siden du har lagt ut akkurat det ene innlegget. Hvordan er det nå? Har du fått hjelp? Jeg sliter mest sannsynlig med det samme, men ingen leger som hjelper meg. Send meg gjerne en mail, jeg trenger råd og tips :)

Skriv en ny kommentar

[Rannveig]

[Rannveig]

28, Gjemnes

Vi var ufrivillig barnløse i 4 år på grunn av Adenomyose og PCOS, og har to runder med IVF bak oss før vi endelig skulle få bli foreldre <3 Jenta vår kom i uke 33+2 på grunn av alvorlig svangerskapsforgiftning, og var både prematur og dysmatur. Nå har barn nummer to kommet til verden, og vi blir kjent med livet som småbarnsforeldre til to barn

Kategorier

Arkiv

hits