Altså..

Her går det unna! Jeg avslørte såvidt i sist innlegg at jeg holdt på med medisinering på et fryseforsøk! Og når man har kommet innom dørstokken inn til klinikken, så går jo alt sabla fort..Kanskje litt for fort? Det er enda ikke helt 8 måneder siden Anja kom til verden, og her prøver vi på en til. Er vi gale? Eller bare litt sprø? Lettere sinnsforvirret? Eller er det ammetåka som fortsatt har grep om de små grå?

Dette er litt vanskelig.




Jeg skulle så mer enn gjerne ventet et par år, blitt bedre kjent med Anja - og latt henne ha oss foreldrene alene en stund til. Dessverre, så er jeg ikke herre i egen kropp, og jeg sliter allerede med smerter i magen. Det som klinikken kaller "endometriose generelt", og som jeg kaller adenomyose skaper problemer! Den ene mensblødningen etter den andre etter keisersnittet har blitt mer og mer smertefull. Jeg har også slitt med smerter mellom blødningene. Det er så sabla irriterende - kunne jeg ikke fått vært smertefri enda litt lenger? For Anjas del? Kroppen har sagt "pent" nei... Det har berget meg enda, at intensiviteten av smertene ikke så høy enda, og at de verste smertene er kortvarige, så smertestillinde som paralgin forte har faktisk vært til hjelp. Heldigvis!

Men så er det jo å være mamma og måtte ta kraftige smertestillende da! Jeg har ikke lyst til at Anja skal se jeg har vondt, men så har jeg heller ikke lyst at hun skal se meg nedsløvet av medisiner. Så pillene har måtte vente til etter hun har lagt seg. Jeg vil heller hun skal se fighteren i meg.

Men denne smerte- og pillevalsen, den går ikke lenge. Det sier seg selv. Så da har vi da, den konkrete beskjeden fra gynekologen som diagnostiserte meg kom med: "Få barn, fjern livmor".

Så, da kommer vi til det punktet med at vi gjerne vil at Anja skal ha søsken. Og vi vil så veldig gjerne ha et barn til.

Ser dere hvordan dette knyter seg sammen??

For at livskvaliteten min, både nå og senere, skal være så bra som mulig, så må jeg "take one for the team". Det er jo ikke bare min livskvalitet det gjelder, men Anja sin, og ikke minst JK sin. 

Jeg er inneforstått med at de tre første årene etter at et evt barn nummer to er kommet til verden vil være harde, og intense. Det er ikke mulig å forestille seg helt hvordan det vil være, men en øreliten anelse får man jo..

Anja tror jeg har mye å vinne på å ha en jevnaldrene bror eller søster. Jeg vet av flere søskenpar som er nær i alder, de har noe helt eget, noe magisk. Den magien vil jeg så gjerne at mine egne barn skal ha! Selv har jeg to søsken, begge syv år eldre enn meg, og det er mange ganger jeg skulle ønske vi var nærmere i alder.

I grunn, er det flere positive grunner for å få to så tette, enn at grunnene ligger i "negative" grunner som f. eks de smertene. Så, jeg fokuserer på det som vi alle vil få av det, ikke det vi må ofre, eller de tyngre grunnene til at vi gjennomfører dette såpass tidlig etter fødsel.

Valget er ikke tatt på lette grunnlag. Valget er tatt, og både jeg og JK er helt enige. Jeg ruger nå allerede, var på innsett i Trondheim i går. Så nå venter jeg på at tiden skal fly i to uker før den nervepirrende testen skal tas.

Nervene er i sjakk enda egentlig, jeg vet ikke engang hvilken dato jeg skal teste, "torsdag om to uker" er alt jeg vet. Jeg er både rolig, nervøs og spent. Jeg vet jo hva jeg skal gjennom. Spenningen lå i om egget tålte opptiningen. Det ene egget hadde frostskader, mens det andre . og siste egget vi hadde, ble tint og satt inn. Det hadde delt seg og full rulle. Alt ligner veldig på da jeg ble gravid med Anja. Det er denne ene sjansen vi har får vi må offentlig be om å få søskenforsøk med klinikken. Fryse egg ser de ikke på som søskenforsøk, selv om at det i grunn er det....

Det som er forandret denne gangen, er medisineringen, og at jeg ikke bruker healing - samt ikke bruker det kosttilskuddet jeg gjorde da jeg ble gravid i fjor. Medisineringen er justert, slik at selv om at jeg må ta 5 stykk progynova om dagen under stimuleringen, så skal jeg ned på 3 stykk om dagen fra og med innsettet. Blir jeg graivd, skal jeg ta disse til og med uke 10.. Sist, skulle jeg fortsette med samme dose på 5. Jeg renger med de vet hva de holder på med, så jeg gjør det uten å tenke særlig over det.

Så da er det bare å vente da...

Kryss fingrene for meg da ;)

#IVF #prøverør #endometriose #mammablogg #baby #jente

4 kommentarer

Nina

31.08.2014 kl.01:15

Oi så utrolig spennende:) forstår deg veldig godt, og syns du tar et riktig valg:)

Jeg og har testdag torsdag om to uker. Det er 11 september<3 dette er vårt 5 forsøk, og utifrå kroppens reaksjoner spørs om ikke det er det siste jeg orker:(

Krysser fingrene for at vi begge får en pos test:)

31.08.2014 kl.22:08

så tøff du er:) Synes du tar et riktig valg. Ikke godt å gå med sånne smerter over tid, og søsknene får sikkert mye glede av hverandre:) Lykke til, håper spiren sitter på første forsøket

[Rannveig]

01.09.2014 kl.19:54

Tusen mange takk for det :)

[Rannveig]

01.09.2014 kl.19:56

oi, spennende! Vi får krysse for at vi begge får positiv test da ;) ;)

Skriv en ny kommentar

[Rannveig]

[Rannveig]

28, Gjemnes

Vi var ufrivillig barnløse i 4 år på grunn av Adenomyose og PCOS, og har to runder med IVF bak oss før vi endelig skulle få bli foreldre <3 Jenta vår kom i uke 33+2 på grunn av alvorlig svangerskapsforgiftning, og var både prematur og dysmatur. Nå har barn nummer to kommet til verden, og vi blir kjent med livet som småbarnsforeldre til to barn

Kategorier

Arkiv

hits