Fra KK til mammalivet, og tiden fremover...

For et par år siden, var jeg intervjuet og på trykk i KK. Jeg var en av tre kvinner som skulle fortelle sin historie, med temaet "derfor har jeg ikke barn". De to andre besto av ei som ikke trives med små barn, og hadde til og med sterilisert seg for å ikke få egne barn, og ei som ventet på Mr.Right.. Jeg var den desperate, som ville ha barn - IVF og full rulle, her skulle det verpes!

KK, nr 26 2012

Det var ei venninne av meg som fant bladet, tok bilde, og tagget meg på facebook.. Fant ut at jeg måtte ta fram eksemplaret jeg har selv, og lese gjennom det, hadde jo helt glemt hele greia. Var både vemodig og rart å finne det nå etter å ha blitt mamma. Tenkte jeg kunne se litt på dette, og se hvordan jeg relaterer meg til det jeg sa den gangen.

Veien mot å bli mamma var jo allerede godt i gang allerede da jeg var i Oslo og ble intervjuet. Jeg hadde hatt en runde med sprøyter, ble gravid på første innsettet, men jeg hadde en missed abortion (MA) og hadde utskrapning. Jeg husker jeg sto sammen med de to andre damene som ble intervjuet og snakket om det, det var fortsatt sårt, og jeg husker tårene presset seg på. Særlig rart var det siden vi hadde så forskjellige utgangspunkt der vi sto..


Fotoshoot i Oslo


Det var rart å utlevere seg i et blad slik, å svare på spørsmål som mange tusen skulle lese. Det var helsprøtt å sitte å skrive mail med journalisten, og lese det ferdige stykket, og se hvor mye av mine egne ord som kom fram - som skulle leses av andre. Det var i grunn da jeg bestemte meg for å opprette bloggen, fordi jeg så det var interesse for dette med prøverør. Jeg og JK har alltid vært tilhengere av å bryte stillheten på tabuområder. Han har på mange måter dyttet meg i retningen i å være så åpen her på bloggen som jeg er.

Mye av det som står i intervjuet gjelder enda.. Jeg er i grunn litt forbløffet over det jeg sa da, og det jeg kjenner på det å være mamma nå, den sammenhengen, litt; "hvordan visste jeg at DET kom til å være så stas og spennende?", for nå så har jeg den hverdagen jeg da drømte om. Vel nesten da..Ingenting forberedte meg på å få alvorlig svangerskapsforgiftning, prematurt barn og at jeg kom til å slite med depresjoner i lang tid etterpå.. Men, jeg kommer nærmere den drømmen hver eneste dag :) Jeg må jobbe mer med meg selv, men alt annet ligger til rette til at jeg skal få bare kose meg med tilværelsen!

 

 På trykk..

Det som er mest iøynefallende her, er jo sitatet hvor jeg sier "jeg lengter etter å våkne klokka tre om natten til en sutrete unge".  Det blir litt rart å se tilbake på dette utsagnet, for da jeg sa det, så lenget jeg etter å ha noen å stå opp til, at det var noen der som var avhengig av meg. I dag, så har jeg nettopp denne lille personen. Og det er jeg svært glad og takknemlig for. Men, jeg kan ikke akkurat si at jeg lengter etter å våkne klokka tre om natta. Det blir litt andre dimensjoner på ting nå som jeg vet litt mer hvordan dette småbarnslivet faktisk fungerer. Det er jo det beste for Anja, at hun får sove gjennom natta, og det er jo unektelig godt for oss voksne også det.. Men, unasett hvor trøtt og utslitt jeg er, så er det så viktig for henne å få det hun tregner, uansett tid på døgnet - og da er det godt å kunne være den som får gjort nettopp det.

I samme åndedrett som jeg snakker om å lengte etter å våkne klokka tre på natta til en sutrete unge, sier jeg også noe om det å få være den omsorgspersonen barnet trenger, å være den enste som får lov til å hjelpe. Den som kan gi trøst og støtte. Og, her er det vanskelig å skulle få understreket nok hvor mye jeg setter pris på å kunne være akkurat denne personen for Anja. Det å se det lille ansiktet lyse opp og se tårene stoppe å trille bare ved å komme bort - ubeskrivelig. Å støtte gjennom feber, mageknip, eller hjelpe til å finne roen i kroppen og kun vrir seg i ubehag, å ha henne i fanget, og kjenne at hun sakte men sikkert finner roen og får det bedre - og enten at humøret blir forrykende bra, eller at hun sovner - ubeskrivelig! Den følelsen når hun står i fanget, griper tak i hele ansiktet mitt, gliser, og gnurer ansiktet sitt i mitt - ubeskrivelig!

Første sprøyta jeg satte med hormoner blir nevnt i intervjuet. Jeg husker den sprøyta som om at det skulle vært i går. Jeg satt med den i hånda i sikkert en time før jeg klarte å sette den, det var så intenst. Plutselig ble det konkret at vi ikke fikk til å få barn på egenhånd. Jeg hadde jo visst lenge at vi måtte ha prøverør, men det hele var så diffust - helt fram til nettopp dette øyeblikket. Sprøytene etter denne gikk lettere, heldigvis. Da Anja var født, og var innlagt på neonantalavdelingen, så måtte jeg ha blodfortynnende sprøyter. Mens jeg var innlagt på barsel, så var det jordmødre som satte disse, og jeg enset de i grunn ikke. Da jeg ble utskrevet, måtte jeg sette de selv. Å sitte nede på pasienthotellet, med barnet mitt 5 minutter unna, liggende i kuvøse, og så sette sprøyte på seg selv... surrealistisk. Vondt! Det føltes så feil - hvorfor skulle jeg sette flere sprøyter, når jenta mi er her? Svangerskapet skulle både begynnes og avsluttes med sprøyter...

Var veldig koselig å lese senere utgave av KK :)

Jeg sier også en del om hvordan det på for parforholdet, og hvordan jeg og JK har det i denne prosessen. Jeg får i grunn ikke rost han nok, verken i intervjuet, eller ellers. For han er rett og slett fantastisk! Den tålmodigheten, den rene, kjære, ærlige omsorgen og kjærligheten han har - den er helt unik! Jeg og Anja, vi er kjempeheldige! Hadde det ikke vært for støtten har gir, så er jeg jaggu ikke sikker på hvor lenge jeg hadde holdt ut med prøverørsprosessen! Når jeg ser på hans rolle i denne prosessen, så er det helt klinkende klart at det er ikke bare jeg som har ofret av meg selv for å komme i mål. Nå så ser jeg at han super med Anja Therese, det er en drøm å være vitne til.

VI var tidlig ute med å snakke om barn nummer to etter at Anja kom til. Begge trives med foreldrerollen. Og hadde jeg ikke hatt en fin erfaring med hvordan vi som par hadde stått i utfordringene som prøverørsbehandlingen, så hadde det ikke vært aktuelt å skulle gjennomgått flere runder. Men akkurat det er aktuelt! Såpass aktuelt, at jeg allerede holder på med medisinering for å forhåpentligvis få sette inn ett av de to embryoene vi har liggende på sykehuset i løpet av august! Det vil jeg gjerne fortelle om litt senere ;)


Men altså, prøverør er dyrt, utmattende, og det merkes godt på forholdet! Det blir altoppslukende, en tidstyv - både fysisk og mentalt, givende og tappende. Det som har reddet meg og JK, er at vi begge gir 100% i forholdet, og i familieforøkelsen! Jeg har vært i kontakt med andre som skulle inn i prøverørsprosessen, og jeg har fått tilbakemeldiger om at de på grunn av bloggen visste at det var en krevende prosess, men at de likevel ikke var forberedt på hvor tungt og krevende det faktisk er.

Jeg er glad jeg fortalte min historie i KK, det har hjulpet meg med å se det hele litt utenfra,. Det at jeg har fått sagt mitt, er en ting, men jeg vet at flere har fått hjelp av at jeg har vært åpen om det hele. Og det er det jeg setter mest pris på - å vite at jeg har vært noen til hjelp, ved å sette ord på opplevelsene og følelsene gjennom disse prosessene.. Det har blitt noen prosesser; ferskforsøk, fryseforsøk, svangerskap, prematur fødsel og tiden etter.... Det begynte med KK, det har fortsatt på bloggen.. Det er både gøy, spennende, nervepirrende, freaky, og skummelt å blottlegge seg slik! Krevende har det også vært, men helt klart verdt det.

Nå så skal jeg omorganisere hodet, og innstille meg på tiden fremover - spennende tider framover, spennende tider :)

 

#KK #KKlivet #IVF #prøverør #MA #missedabortion #tilbakeblikk #svangerskap #gravid #barnløshet #helse #mammablogg #baby 

2 kommentarer

Ellen Thuseth

13.08.2014 kl.20:35

Kjempe tøft at du stilte opp i en sånn sak. Det trengs å settes i søkelyset! :)

Håper alt står bra til med deg/dere nå :)

[Rannveig]

13.08.2014 kl.22:14

Ellen Thuseth: Hei og takk for hyggelig tilbakemelding :) Er veldig enig i at det må være i søkelyset dette! Det blir bare bedre og bedre, takk :)

Skriv en ny kommentar

[Rannveig]

[Rannveig]

28, Gjemnes

Vi var ufrivillig barnløse i 4 år på grunn av Adenomyose og PCOS, og har to runder med IVF bak oss før vi endelig skulle få bli foreldre <3 Jenta vår kom i uke 33+2 på grunn av alvorlig svangerskapsforgiftning, og var både prematur og dysmatur. Nå har barn nummer to kommet til verden, og vi blir kjent med livet som småbarnsforeldre til to barn

Kategorier

Arkiv

hits