Fødselangst, planlagt keisersnitt, og en fødsel som begynte av seg selv. Her er min fødelshistorie

For å kunne gi et innblikk i hvordan jeg hadde det da fødselen plutselig begynte av seg selv, må vi tilbake i tid. Helt tilbake til da jeg var ei lita jente. Jeg skal ikke gå for langt inn i detaljer, men jeg kan si som så, at livssituasjonen var relativt utfordrende. Som med alle barn som har utfordringer som går over hodet på de, så ga dette konsekvenser. For meg, så gikk dette blant annet i sengevæting. Et problem jeg hadde til jeg var kommet godt inn i skolealder. Jeg hatet det, og lovde både til meg selv, og de andre rundt meg at jeg skulle slutte. Men enn så mye jeg ønsket og håpte, så var de ytre påvirkningene der, og jeg opplevde at kroppen ikke lystret. 

Dette gjorde enorme ting med hvordan jeg levde med min egen kropp. Jeg lagde et mentalt skille mellom "kropp" og "meg". Dessverre, så har jeg fått mange bekreftelser på at kropp og sinn ikke henger sammen opp gjennom årene. Magesmertene som kommer av adenomyosen har blitt en gigantisk bekreftelse på at kroppen ødelegger for hvordan jeg har lyst til å leve livet mitt. Enorme magesmerter som har gjort at jeg har måtte levd med det hensynet hele tiden. Jeg har falt ut av arbeidslivet, jeg var ufrivillig barnløs og måtte ha IVF for å bli gravid. Småtteri som å vaske klær, holde kjøkkenbenken ryddig og støvsuging har gitt uutholdelige smerter. Alt av dette har jeg tatt til meg som om at det er kroppen min som ødelegger for meg. Alltid ligger det en mørk tanke i bakhodet som sier "hvordan kommer kroppen min til å ødelegge dette for meg"? 

Dette skillet mellom kropp og sinn, det sitter sterkt. Det har vært en daglig påminner de siste SYV årene, som har forsterket det som et forvirret lite barnesinn har lagd seg. 

Jeg oppdaget det ikke før jeg var gravid, at jeg hadde fødselangst. Nettopp på grunn av dette skillet. Noe så sårt, skuffende og flaut. Der hadde jeg gjennomgått dyre og smertefulle behandlinger for å bli gravid, da kroppen ikke klarte det på egenhånd, så fikk jeg fødselangst da testen lyste positiv. Livredd, fra dag EN! "Hva faen skal kroppen gjøre mot meg nå..?" Tankene virret mer etterhvert som at barnet voks i magen. 

Den første gangen jeg var gravid, hadde jeg en missed abortin - hurra, enda en bekreftelse på at kroppen kødder med meg. Jeg var livredd for å måtte blø det ut selv, så jeg ba om en utskrapning, og fikk heldigvis det. Andre gangen jeg var gravid, fikk jeg alvorlig svangerskapsforgiftning og måtte ha et akutt keisersnitt. Jenta var betydelig mindre enn hva hun skulle vært mtp svangerskapslengden. Hurra, kroppen har gjort barnet mitt sykt, og jeg selv ble veldig syk. Yay! Tredje gangen jeg var gravid, ventet jeg hele tiden på hva det var som skulle ødelegge for meg den gangen. Det fant jeg jaggu ut etterhvert.

Gjennom begge svangerskapene som resulterte i barn, har jeg gått rundt med en betydelig fødselangst. Livredd for å kjenne måten kroppen tar overhånd over alt sammen. Jeg kjente at å skulle kjenne at kroppen tok helt styring slik, var så enormt avskremmende. Jeg tvilte ikke på at kroppen skulle klare å gjennomføre en fødsel, sånn rent fysisk, men jeg tvilte på at psyken min var sterk nok til å være med på det hele, med tanke på alt jeg har vært gjennom tidligere. Fødsel er den ultimate situasjonen hvor kroppen tar overhånd over en person. Og jeg ville ikke at "kroppen " skulle gjøre det mot "meg".

Jeg snakket med legen på sykehuset om det, hadde med ønskebrev, men måtte allikevel innhente vurdering av psykolog for å skulle ha en sjans for å få innvilget et keisersnitt. Vurderingen av psykologen gjorde susen, og jeg fikk et herlig brev i posten med beskjeden; planlagt keisersnitt blir gjennomført den 19 august. En uke før termin som var den 25. HURRA! 

Gleden over å ENDELIG tørre å kjenne etter at det var et barn i magen, endelig slappe av selv om jeg kjente det var liv i magen var stor. Se frem mot hverdagen med to barn, og se søskenkjærligheten vokse, og kjenne at familien endelig skulle bli komplett - det var herlig. 

Baktanken på at fødselen kunne begynne av seg selv, var direkte kvalmende. Men jeg så frem mot den 19, den dagen var fastsatt, og så enkelt skulle det være. Det hadde jeg nemlig bestemt meg for. 

Natt til 6 august, våknet jeg to ganger av intense smerter i magen. De gikk heldigvis fort over. Og jeg tenkte ikke særlig mye mer over det, siden det ikke skjedde mer. Tiden etterpå hadde jeg litt mer kynnere. Det var fortsatt en del liv i magen, men det kjentes seigere på et vis. Jeg var i kontakt med føden, men fikk beskjed om at "vi må tillate et at det blir mer kynnere nå mot slutten". Det var ikke antall kynnere jeg ble usikker på, men at bevegelsene i magen hadde forandret seg, men det ble ikke gjort noe til eller fra pga det. Pussig synes jeg.

Så kom den 9 august. 10 dager før det planlagte keisersnittet. Jeg våknet klokken 4 på natta og måtte på do. Jeg hadde hatt en uro i kroppen fra dagen før, og den vokste seg bare større. Kynnere kom og gikk, og jeg kjente at de sakte med sikkert ble mer intense. Jeg var ganske løs i magen, og sprang regelmessig på do. Jeg hadde tidligere hørt at en bekkenløsning kunne blusse opp da fødselen startet. Og det var da jeg kjente til bekkenløsningen igjen, sammen med de økende og regelmessige kynnerene og den løse magen (som visstnok er naturens måte å tømme seg på før fødsel), det var da jeg skjønte fødselen var i gang. Klokken var da blitt 6 på morgenen. 

Med farting fram og tilbake på do, så rakk jeg ikke ringe sykehuset i Ålesund før klokken var 7. I og med at det var der keisersnittet skulle skje, så var det rette plass å forholde seg til. Jeg satt på kanten på stuebordet med skuldrene godt opp til ørene, redd som fy, og mer sårbar enn jeg har vært på evigheter. Jeg snakket med en jordmor som sa jeg skulle komme inn. Beskjeden jeg ikke var forberedt på, var at hun ville jeg skulle kjøre selv. Argumentet med at det er en tur på to og en halv time var heller ikke nok til at hun ville jeg skulle ta en ambulanse. Hårreisende! Jeg kjente på meg at det var uaktuelt å kjøre selv. Jeg tok frem en rieteller på telefonen for å se hvor tett på riene var. Jeg hadde en formening om at de var rimelig tette. Og jo da, hvert andre minutt kom det en ri som varte i tretti sekunder. Faen!

Jeg gikk opp på do igjen, og hørte at Anja var våken. Jeg gikk inn på soverommet vårt, vekte JK med å si; "Anja er våken, og jeg skal på føden". Han var på beina fortere enn jeg noen gang har sett han bevege seg. Skulle tro at det var en katapult i senga så fort det gikk. Han fikk opp Anja, og spiste frokost sammen med henne. Jeg kjente at riene fortsatte å øke. Så ideen om at vi alle skulle kaste oss inn i bilen etter hun hadde spist, for å komme oss i vei til Ålesund ble forkastet. Da ringte jeg tilbake til sykehuset, og traff samme jordmoren som jeg snakket med tidligere. Jeg spurte, nesten på mine knær, om hun kunne revurdere å gi meg en ambulanse. Hun hadde da lest i papirene mine, og kunne ikke annet enn å beklage seg, og oppfordre meg til å ringe ambulansen selv. Jeg ringte ambulansen rett etterpå. 

Da klokken ble halv åtte, var jeg på do igjen, og da hadde den berømte slimproppen gått. Alle tanker jeg har tenkt for å si til meg selv om at "dette skjer ikke, dette er ikke rier, dette er ikke starten på en fødsel - DETTE SKJER IKKE.. Dette SKAL ikke skje" måtte bare skrinlegges, for det skjedde, der og da. Helvete! 

Rett før jeg rakk å være ferdig oppe på badet, hører jeg JK snakke med noen, og skjønte at ambulansen var kommet. Jeg gikk ned og ble møtt i døra av ene ambulansesjåføren. De kom to stykker. Jeg smatt på meg skoene, sa hadet til JK og Anja. JK skulle prøve å komme kjørende etter, bare han fikk foreldrene sine til å passe Anja. De bar med seg fødekofferten, og fikk meg på båren før de satte meg inn i ambulansen.

Jeg fikk en pulsmåler på fingeren, og en mansjett for å følge med blodtrykket. Jeg skulle gi beskjed et par ganger når jeg kjente det kom en ri, og når den slapp taket. De var fortsatt på plass hvert andre minutt, og varte i tretti sekunder. Jevnt og trutt så gikk alarmen på pulsmåleren. Ambulansemannen som satt baki med meg luftet ideen om å stikke innom sykehuset i Molde for en sjekk før vi dro videre til Ålesund. Det var bortimot det smarteste jeg hadde hørt så langt denne dagen. For å kjenne på disse riene på tur over Moldefjorden med uvissheten i om hvor langt kroppen hadde kommet med riene, det var LITE fristende. Så han ringte inn til føden, og spurte om det vra greit vi kom innom for en sjekk. Det var tydelig han fikk spørsmålet "trenger hun det da", for han sa "ja, jeg synes hun trenger det. Hun har fødselangst, og pulsalarmen går av i ett sett her, og riene bli mer intense".

Under riene så var det en eksploderende følelse av hjelpeløshet, ensomhet, fortvilelse, redsel, urettferdighet. Å bli så overmannet av riene var ikke aktuelt, men jeg hadde ikke annet valg. Jeg skrek i smerte og fortvilelse. For hver rie som kom, så sa jeg "nei, nei, NEEEI, neeii".. Da vi nærmet oss Molde, så ble toleransen på pulsmåleren skrudd opp, slik at han ikke måtte sitte å slå av alarmen som gikk av hele tiden.

Ikke overraskende så fikk jeg inn for en sjekk. Jeg fikk sendt en mld til JK om at vi stoppet en tur innom Molde. Jeg husker jeg ble kjørt over dørstokker, og jeg ble så fly hakk forbannet. I og med at riene var så tette, så var det ikke alltid at den ene rakk å slippe taket skikkelig før den neste begynte. Og det å da bli kjørt over dørstokker, trigget neste ri. Jeg kjeftet og small på de dørstokkene.. "det går ikke an å ha dørstokker på et jævla sykehus. Kommer det noen med en brekt rygg og kommer over de dørstokkene så GÅR det jo til helvete" var en av reglene jeg dro ut av meg på tur inn til føden. I ettertid kunne jeg tenkt meg å ha sett ansiktet på de som var rundt meg, for det var i grunn latterlig.

Klokken var blitt halv ni. Jeg ble tatt i mot av ei jordmor, som ville ha meg inn på et undersøkelsesrom. Uaktuelt før jeg hadde vært en tur på do. Jeg ble fulgt bort, og hun viste meg rommet, så kom det en rie. Hun tok noen grep på magen for å kjenne etter under rien, ikke at jeg aner hva hun fant ut med det, det glemte jeg å spørre om. Etter jeg var på do, fikk jeg inn på et rom, og fikk koblet meg opp på en CTG. Riene var fortsatt på plass hver andre minutt, og varte i tretti sekunder. Hun gjorde også en undersøkelse for å se om det var blitt en åpning. 

Det neste jeg fikk høre, knuste meg. Jeg ble dratt inn i et vakuum, og alt ble snudd på hodet. Situasjonen var allerede mer enn jeg kjente jeg klarte å takle. Jeg skulle jo aldri kjenne på hvordan det var å ha rier. Jeg ville aldri kjenne på hvordan kroppen tar overhånd på denne måten. 

Så da jordmoren sa "her er det 5 cm åpning, du er i aktiv fødsel", raste alt sammen. Dette var ord jeg aldri ville høre. Hvorfor kunne ikke den forbanna kroppen la meg få en sjans til å komme til veis ende på dette svangerskapet uten å gi meg mer psykiske utfordringer? 

Det var allerede blitt snakket om at jeg skulle ha planlagt ks i Ålesund, så jeg sa at de fikk bare trille meg rett ned, og bare gjøre ks. Dette var ikke aktuelt for meg kjente jeg. Jeg fikk beskjed om at det måtte komme en lege å se på meg, som skulle avgjøre om jeg fikk keisersnitt. 

Fortvilelsen var ENORM, Da hadde jeg gått hele svangerskapet med fødselsangst, og der lå jeg i aktiv fødsel. Jeg har kjempet med nebb og klør for å få innvilget keisersnitt - så måtte det komme en NY lege og avgjøre det hele? Usikkerheten og frykten for å måtte føde vaginalt spiste meg opp. 

Jordmoren gikk ut, og jeg knakk helt sammen. Jeg hylgrein, og det er det YTTERST sjelden jeg gjør. Hylgrining gikk over i vræling av smerter på grunn av riene. 

Jeg husker jeg tenkte, at smertene av riene ikke var så ille, det var jo bare som menssmerter, og jeg har alltid trodd at rier skulle være vondere. Rier skal jo være vondere enn menssmerter. Jeg har jo en form for endometriose, og er vant til å ha slike smerter, ganske kraftige smerter også. Jeg kjente jeg var vant til smertenivået, men ikke hvordan de oppførte seg. Av og på slik som det der. Å ha NULL smerter i mellom på den måten der, og uten at det ble verre av at jeg bevegde meg, finurlige greier. Det som egentlig er finurlig, er vel at vanlige menssmerter for meg, er på nivå med rier.... 

Det tok ikke lang tid fra jordmoren gikk ut, til hun kom inn med legen. Han gløttet ned på meg, så på CTGen, og tilbake på meg, før han sa "det er bare å gjøre henne klar til keisersnitt, Ålesund har jo allerede tatt avgjørelsen på det". Så langt; dagens BESTE nyhet! Jeg sendte en ny mld til JK, om at jeg ble værende i Molde.

Jeg ble barbert og fikk satt kateter. Jordmoren var ute en tur, men kom snart tilbake, med en beskjed jeg ikke ville ha! På en annen fødestue hadde det oppstått et traume, så operasjonsstuen og legen var opptatt, og jeg måtte vente, og ingen ante hvor lenge. Jeg sa høyt at "legen må bare gjøre jobben sin, og redde det han redde kan, jeg har full forståelse for det. Men akkurat NÅ, står jeg meg selv nærmest, så bare få meg ned på den stuen". Motstridende, men jeg mente hvert ord. 

Jordmoren kom til meg, fikk blikkontakt, og sa "Rannveig, du må forberede deg på at du kanskje må gjennom en fødsel. Vi vet ikke når operasjonssalen blir ledig". Det var så rart, for i det hun sa navnet mitt, var jeg HELT klar i hodet, men i det hun fortsatte, så falt hodet tilbake til den tornadoen av rot som foregikk i hodet. Jeg nektet å godta at jeg skulle føde vaginalt, hver en fiber i kroppen gjorde motstand. Ikke et fnugg av meg ville føde vaginalt!

Noen minutter senere kom jordmor, og sa til meg at hun ville ha meg inn på et annet rom. Jeg holdt på å komme meg etter en rie, og sa med en litt sammenbitt stemme: "dette rommet heter tilfeldigvis ikke fødestue"? Jordmor sank litt sammen, som om at hun nesten ikke ville innrømme det ovenfor meg, men sa at jo, hun ville ha meg inn på en fødestue. Jeg slapp å opp å gå med kateter og tette rier, og ble trillet inn på en fødestue. 

Jordmor nevnte det gang på gang, om det ikke ville være bedre for meg å ligge på siden. Men jeg turte ikke, livredd for at det kom til å gjøre at ting skjedde fortere, da jeg synes å huske å ha hørt det ett sted. Hun måtte forsikre meg helt og holdent på at det ikke var tilfelle, og jeg lå på ryggen til at det var så vondt at jeg ikke klarte mer, før jeg tok mot til meg og la meg på sia. Jeg husker jeg lå og kjente riene komme og gå i samme forrykende fart. Og jeg ble overmannet av en frykt om at det hele gikk for fort. Jeg ble helt tussete, og sa det til jordmor, om at dette går ALT for fort. Hun spurte om jeg kjente en trykketrang, men det gjorde jeg ikke. Men jeg kjente at under riene, så snudde babyen på seg og gravde seg nedover. Så mye, at jeg kjente han presset på kateteret fra innsiden. Trenger jeg si det var ubehagelig?

Jordmoren undersøkte meg en ekstra gang, og da var det blitt 6 cm åpning. "Så det går ikke så fort som du frykter", sa hun. Jeg ba om en klut som jeg kunne bite i.. Jeg hadde hatt en trang til å bite og rive i noe siden jeg lå i ambulansen, og jeg hadde skikkelig lyst til å rive og slite i kluten også. I etterkant tror jeg det var for å ha noe konkret å forholde meg til, et utløp for alt kaoset som foregikk i kropp og sinn. 

Jeg var tørst, og jeg var sulten. At det var plass i kaoset til å kjenne på det, fatter jeg ikke. Men jeg etterlyste noe å få i meg. Og, jeg var heldig å få en kopp med vann, før det kom inn ei dame, som sa at det endelig var bare å trille meg ned. De tok tak i sengen og fikk meg ut og ned med en gang.

Da vi var nede i kjelleren, der operasjonssalene er, måtte jeg kave meg over på operasjonsbordet selv. Ikke den letteste jobben når man er høygravid, har tette rier, og har et kateter. Jeg hadde flere rier før jeg klarte å komme meg over. 

Jeg ble trillet inn, og lå på operasjonsbordet mens de festet på alt de trengte av utstyr. Legen ville undersøke meg før se satte spinalbedøvelsen. Han undersøkte, ble rak i ryggen, så bak på kollegaene sine, og nikket bekreftende mens han gikk for å ordne siste rest før han kunne begynne. Kroppspråket hans sa "få ræva i gir".

Jeg holdt pusten litt under noen rier, og det var ei dame på operasjonssalen som nesten ropte til meg, at jeg måtte puste, slik at babyen skulle få oksygen. Gang på gang sa hun dette. Jeg ble så fly forbanna på det kvinnemennesket, at hun skal være glad jeg ikke kom meg av flekken. Men jeg har aldri vært kjent for å holde kjeft, og det fikk hun erfare. "Om jeg holder pusten i noen sekunder er det fortsatt oksygen i blodet mitt som ungen får, jeg blir råstressa over at du setter slik fokus på det" Jeg hørte ikke mer om den saken. Legen som kom med spinalbedøvelsen tok til å jobbe rett etter en ri. To stikk i ryggen, ett for lokalbedøvelse, og ett som satte bedøvelsen. Da bedøvelsen var satt, kom enda en god nyhet; "nå er bedeøvelsen satt, nå kjenner du ikke riene mer". Herlig! 

Beskjeden kom om at JK hadde kommet på sykehuset. Men han fikk ikke komme inn. Jeg ble lagt ned, forhenget kom opp, og de begynte å jobbe. Jeg hadde fortsatt en del stress i kroppen, og jeg kjente jeg ikke slappet av før det hadde gått en god stund. 

10.25 var Isak Evander kommet til verden. 

De var raske med å ta han med ut av operasjonssalen, og etter en liten stund, kom jordmoren jeg hadde hatt oppe på fødeavdelingen gående med han i armene, og holdt han inntil meg mens legen sydde. Alt var bare rot inni meg. Tårene rant, men jeg gråt ikke. Eller, kanskje var det gråt. Jeg var så enormt lettet over at de rakk keisersnittet, jeg var så glad det hele var over. Det var den følelsen som tak overhånd etter Isak var ute. For da var jeg fri.

Mens legene gjorde seg helt ferdig, tok de med seg Isak opp til JK, så skulle de komme og besøke meg på overvåkningen. Der skulle jeg ligge til spinalbedøvelsen var ute av systemet. Jeg ble liggende der lengre enn jeg egentlig trengte, jeg hadde en del smerter i sårene, og ble liggende for å få godt med smertestillende. JK og Isak var på besøk en liten tur, før de ble jaget opp av de som jobbet der, fordi de skulle stelle meg før jeg fikk opp. 

Jeg ble trillet opp på det rommet jeg første var inne på, og ble undersøkt. Jeg og JK fikk litt mat, før han dro hjem. Jeg og Isak fikk oss et firemannsrom alene hvor vi skulle få begynne å bli kjent med hverandre. 

Hele dagen var kaos. Ingenting stemte. Alt jeg gikk gjennom som jeg ikke ville, satt godt i kropp og sinn. 

Kvelden etter var "min" jordmor på vakt igjen, og hun kom innom for å ta en prat om hvordan det hele var. 

Det hadde vært utfordrende for henne også, for hun hadde sett på meg at jeg var "helt ut av det" fra jeg kom inn døra. Hun vurderte hele tiden hvor mye hun skulle si, hvor mye jeg tålte å høre. Hun valgte å være ærlig med meg hele veien, og det har jeg satt pris på. Mens jeg var nede og fikk gjennomført keisersnittet, fikk hun endelig tid til å lese i papirene mine. Og, i samtalen vi hadde kvelden etter, så sa hun at, hvordan hun så meg som pasient, og det hun fikk vite av å lese i papirene, så var det ikke tvil i at keisersnitt var det beste utfallet for meg. Det var så INNMARI godt å få den bekreftelsen der. Ord blir fattige. Det er det jeg hadde gått og kjent hele svangerskapet, og det stemte. Jeg husker jeg nevnte til henne at legen undersøkte meg nede på operasjonssalen og spurte om hun visste hva han fant ut med undersøkelsen. Hun fikk et lite lurt glis om munnen, og jeg så hun måtte ta det i seg å svare på det. 8 cm hadde det da kommet på. ÅTTE JÆVLA CENTIMETER! 

Det var jeg som ikke ville ha EN cm åpning engang! 

Da jeg fikk vite det, så skjønte jeg litt mer av kroppsspråket til legen etter han sjekket, for det var tydelig at han ville ha fortgang i det som skulle skje. De har en grense, på hvor langt en fødsel kan komme før man må føde selv, selv med et planlagt ks.. jeg aner ikke hvor den grensen er, men jeg vil tro jeg var mer enn nok nær den. Jeg tenkte på den grensen flere ganger da jeg lå med riene, men jeg turte aldri å spørre de.

De smertene jeg hadde våknet av noen netter tidligere, regnet hun med var modningen, og at jeg hadde blitt moden i en fei. Hun beskrev det hele som en intens fødsel, med tette og svært effektive rier. Og ting gikk faktisk fort, hun måtte innrømme det, siden jeg kom til 8 cm på såpass kort tid. Fra jeg skjønte fødselen var i gang, til Isak var ute, tok det 4 og en halv time, og jeg hadde da 8 cm.  

Og ang Ålesund, så har jeg vel rukket å komme fram til sykehuset, men det er lite trolig at de hadde rukket å gjennomført et keisersnitt på meg, så stoppen i Molde var det lureste som var blitt gjort den dagen der. Jeg tørr ikke tenke på hvordan det ville vært å dratt direkte til Ålesund. 

Heldigvis endte det bra, men jeg kunne gjerne tenkt meg å være uten de timene med rier. Jeg sliter i perioder med å sovne om natta, og jeg skvetter og blir klam i hendene hver gang jeg ser en ambulanse. Det er en jobb med å komme seg forbi dette, men jeg tror jeg er på vei til å få det bedre. Det ENESTE positive jeg ser med at fødselen startet av seg selv, er at Isak var HELT klar til å komme ut da han kom, og det er sabla bra for hans del. 

Grunnen til at jeg deler dette så "åpenhjertig" som jeg gjør, er for at jeg vet mange har hatt hjelp i at jeg har vært åpen om prosessen vår med IVF, og jeg vet jeg ikke er den eneste som har gått gjennom et svangerskap med fødselangst. Om man tenker å be om planlagt keisersnitt, så er det en tung vei å gå (jeg tror ikke det er mulig å få det innvilget uten en psykolograpport), og om man har et sterkt behov for det, og får det innvilget, så kan fortsatt ting skje av seg selv - men det betyr ikke at man ikke får hjelp. Det er heller ikke alle som opplever at åpningsfasen går såpass fort som det gjorde her, så det ekstra stresset er det heller ikke alle som opplever. Så synes jeg det er viktig å få frem at det finnes tilfeller hvor man IKKE er seksuelt misbrukt eller er redd at kroppen i seg selv ikke klarer en fødsel - og at man SKAL få den hjelpen man trenger for å komme seg best mulig gjennom svangerskapet, og den typen fødsel man ender opp med å gå gjennom. Man skal ikke skjemmes for at man er redd! Argumenter som om at kvinner har født i århundrer, betyr ikke at det er en enkel sak, hverken fysisk eller psykisk. 

Er du gravid og er redd - skaff deg hjelp. Hva som er rett hjelp for deg, er det bare du som vet. Samtaler med lege/jm/psykolog kan være til enorm hjelp, både før, under og etter et svangerskap. Fødselsforberedende samtaler kan hjelpe utrolig mange. Å ha et såkalt fødebrev/ønskebrev kan være betryggende å ha, og du har allerede vært gjennom en del tanker om fødsel før du er i samtale med de. En kopi av føde/ønskebrevet er gull å ha sammen med helsekortet. Helsevesenet er der for å hjelpe deg, bruk det!

 

xx
Rannveig

 

#fødsel #keisersnitt #fødselangst #mamma #mammalivet #gravid #psykiskhelse #baby #gutt #svangerskap

Har blitt tobarnsmamma

En kjapp, 2 måneder forsinket oppdatering; Isak Evander er kommet til verden, vi er en familie på fire, og jeg er tobarnsmamma. Ord jeg aldri trodde skulle kunne bruke; tobarnsmamma. Selv om at han har vært her i over to måneder, så vet jeg ikke om det har sunket inn helt enda. Mye av hverdagen går med på å få dagene til å gå rundt, og da har man ikke all verden med tid til slik refleksjon. Uansett her er han: 

Fersking, dagen etter han kom til verden



Anja er ivrig med på trilleturer med lillebror, eller "bo" som hun kaller han


En glad gutt 

 

Niende august kom han til verden. Hvordan det hele foregikk skal jeg fortelle om senere. Jeg må rett og slett manne meg opp til å sette meg ned å skrive. Mange vet at jeg hadde fødselsangst, og jeg fikk faktisk innvilget planlagt keisersnitt i Ålesund.. men det gikk ikke helt slik som vi hadde tenkt... tam tam taaa :P 

 

xx
Rannveig

 

#mamma #mammalivet #baby #augustbaby #fødsel 

Halvveis og en hard innrømmelse

Ja, da er jeg her da, halvveis. Har gått 21+1 uker, og har 21+1 uker igjen til den O' store termindagen. 

 

Kunne så veldig gjerne tenke meg å si at alt var fryd og gammen, men det er det dessverre ikke. Fødselsangsten ødelegger alt sammen for meg. Hver milepæl er ambivalent, og jeg HATER at det er slik. Jeg vil ikke at det skal være slik, i det hele tatt. Jeg har så lyst til å kunne kose meg med å gå gravid, ikke gå å kjenne på at hver dag bringer meg nærmere noe jeg er livredd.

 

Dette var jo en av grunnene til at jeg var så usikker på om jeg skulle hive meg utpå en ny runde med IVF og bli gravid igjen. Jeg tenkte at jeg bare fikk gjøre det, "bli ferdig med det" - men jeg tenkte ikke over at "å bli ferdig med det" innebar flere dager, uker, MÅNEDER med redsel og uro.. Tanken på å bare gjennomføre det, den kommer og går fort den, et svangerskap varer i flere måneder. Når jeg ser tilbake på dette, om noen år, så kanskje er det bra jeg ikke tenkte mer langsiktig, for, jeg vet ikke om jeg ville gjennomgått dette en gang til hadde jeg vært flinkere til å sette meg inn i hverdagen med dette emosjonelle kaoset.

 

Barnet er velkomment, og jeg gleder meg til å møte han, og jeg vet det vil være verdt det - det er ikke det dette handler om. Men, erfaringene mine fra sist ligger så enormt sterkt i kroppen. Jeg hadde fødselsangst da også. Men denne gangen er den værre. For, nå vet jeg hva den gjør med meg, hva den ødelegger. Jeg slet lenge med depresjon og det å kjenne på morsfølelsen etter jeg fikk storesøster. Det tok meg lang tid å komme på plussiden igjen. Og, selv om at den bråe starten der var med på å kludre til noe - så var mye ødelagt fra før - på grunn av angsten. Og jeg ser, forstår og kjenner på kroppen at det er den veien det går nå også.

 

Jeg er redd for å "kjenne" på svangerskapet, redd for å kjenne at det er noen der. Jeg er redd for å knyte følelser til svangerskapet.. Jeg skyver meg selv unna. Jeg klarer ikke å ta det inn over meg. Det er en ekkel situasjon å være i, og det er beinhardt å innrømme det. For, når man er gravid, så skal alt liksom være så perfekt. Og, siden vi har vært gjennom IVF for å bli gravid, så føler jeg et ekstra press på at det forventes at jeg skal være mer lykkelig enn andre gravide. Men la det være sagt; IVF behandling er ingen garanti på et lykkelig svangerskap.  

 

Jeg har time på sykehuset på Mai, med ei jordmor som også er utdannet gestalt terapeut som skal snakke med meg om angsten. Jeg var hos henne sist også. Planen da, var å ha ihvertfall en time til, så skulle en lege se om det var noen fysiske grunner til at jeg ikke kunne føde vaginalt, så ta det litt deretter... Man må visst snakke med en gruppe av leger/jordmødre for å få avgjort om man får keisersnitt eller ei.. Jeg vet ikke hvor jordmoren hadde meg på "skalaen", om hun var "bråbestemt" på at jeg skulle føde vaginalt, eller om hun så keisersnitt som en løsning. Jeg rakk bare å ha den første timen med denne jordmoren før Anja var nede på neo, så jeg måtte avbestille de timene jeg hadde, både med henne og legen. Så, hva jeg har å forvente denne gangen har jeg rett og slett ikke peiling på.

 

Er glad jeg snart kommer i gang med hjelp med fødselsangsten. Skulle så gjerne kommet i gang tidligere. Nå har jeg allerede gått halve svangerskapet og grudd meg, og kjent på at angsten er ødeleggende. De skulle så gjerne satt i gang tiltak tidligere.

 

Slik jeg kjenner det på kropp og sinn nå, så vet jeg at jeg må over ei kneik når mini kommer, det spørs bare på hvilken og hvor god hjelp jeg får til å gjøre kneika så lav og overkommelig som mulig. Så, er jeg spent på hvordan hjelpen jeg får, er med på å hjelpe meg gjennom svangerskapet så det ikke forsetter i den duren det gjør nå. Jeg har tiltro til hjelpen jeg får, uten at jeg vet hva hjelpen innebærer, og hvordan den vil være meg til hjelp.

 

Om noen av dere som leser dette har hatt fødselsangst, så hadde jeg satt pris på om dere kunne fortalt hvordan sykehuset tok tak i det, og hvordan det hele endte.

 

Angsten for min del er ikke smerter eller noe slik (ikke at smerter er noe man generelt gleder seg til). Det frister ikke å gå inn på det akkurat nå, roter nok i følelsene med å skrive dette i kveld kjenner jeg. Men jeg kan si som så; det hjelper meg ikke å høre hva kroppen min er født/skapt for å gjøre, eller at jeg skal ta meg sammen, at X antall kvinner har født før meg, at gjennomsnittfødselen er uten dramatikk/rifter/tang eller andre skumle faktorer.. Sånn FYI lissm ;)

 

Sånn pr i dag, så er jeg utålmodig til å komme i gang med de timene med jordmoren, ser frem til det.

 

 

På vei:

21+1

Igjen til termin, 25 August:

21+1

Kjønn: 

Gutt, til det motsatte er bevist

Navn:

Navnet er klart!

Trimester:

2

Neste kontroll:

Uke 25+3, ul for å sjekke blodgjennomstrømningen 

Innkjøp:

Pumpe

Bevegelser: 

Bittelitt, mest lyst å si nei så lite det er

Utålmodig:

Ikke enda

Vektøkning:

Innen normalen

Vann i kroppen:

Ikke mer enn det skal være ;) 

Melk  i brystene: 

Nei

Strekkmerker: 

Ingen nye

Hodet ned:

Litt tidlig enda det vel ;)

Tungt:

Nei

Kynnere: 

Ikke som jeg merker pr i dag

Hodet festet:

Nei

Matkick:

Søtsug!

Plager

Hodepine i ny og ne, blir lett trøtt og sliten

Humør: 

Mye mer humørsyk enn jeg har vært tidligere

Høygravid: 

Nei

Fødselsforventninger: 

Gruer meg!

 

xx
Rannveig

#gravid #angst #fødselsangst #svangerskap #fødsel #redd #livredd #mamma #mammalivet #halvveis  

Vært på ultralyd!

Onsdagen var det duket for den ordinær ultralyden, den tredje ultralyden i rekken så langt. 

Jeg lå på benken i en god time tror jeg. Det var ei som har utdannelse på å ta ultralyd, samt en jordmor som holdt på å videreutdanne seg til å kunne gjøre ul. Vi hadde jo med Anja, så da ble det til at jeg skulle inn først, mens legen tok noen kjappe mål, før JK og Anja kunne komme inn og se de også. Det er jo ikke anbefalt å ha med små barn på slike undersøkelser, så vi var forberedt på at de ikke fikk inn. Vi var begge gledelig overrasket over at de fikk komme inn. Kjempestas! 

Målene var ikke så enkle å ta, så kan du i tillegg regne med litt ekstra knøl av en uerfaren dame som holdt på, ja da tok det tid ;) Jeg fikk se mitt neste barn på skjermen, og hadde av en eller annen merksnodig grunn det ikke travelt i det hele tatt :P 

Selv om hun som holdt på å utdanne seg knølte, sukket og bar seg en del, så synes jeg det var betryggende at hun tok seg god tid, for at målene som ble tatt skulle være så nøyaktige som mulig, det satt jeg naturligvis pris på :) 

De fant ett barn, to hender, to føtter og alt var som det skulle være. Som ved sist svangerskap, så viste det seg at morkaken ligger på fremsiden av livmoren. På fagspråket kalles plasseringen for anterior, og den er da ikke i veien for fødselsveien.. My kind of luck! Jeg hadde ørelitt lyst til å kjenne hvordan det er å være gravid, med å kjenne mye liv i magen. For, når morkaken er på fremsiden, så fungerer det som en tykk pute mellom baby og livmor, og alt av action blir veldig dempet. Det tar lengre tid å kjenne liv, og man kjenner mye mindre. 

Hadde jeg fått det som jeg har villet, så hadde det vært kjekt om morkaken lå på baksiden da jeg gikk med Anja, slik at jeg fikk kjenne det som så mange andre prater om - og at jeg hadde hatt den på baksiden nå denne gangen, slik at svangerskapet ikke har vært en større energityv enn nødvendig når jeg allerede har ei å ta meg av.. Så, sånn sett er det greit at den er forran denne gangen.

Men, morkaken kunne gjerne vært forran fødselsveien! Fødselsangsten sitter godt i kroppen, og jeg kjenner jeg er utålmodig til å komme i gang og få hjelp under oppfølgingen, synes det tar unødvendig lang tid å komme i gang. De begynner vanligvis å sette i gang hjelp for de med fødselsangst i uke 24. Da har jeg gått og grudd meg siden dag EN! Jeg satt i stolen på fertilitetsklinkikken og fikk tilbakeført et befruktet egg og sa "jeg ANER ikke hvorfor jeg gjør dette, jeg har sånn fødselsangst". Noe av grunnen til at jeg var redd og usikker før den siste runden med IVF, var fødselsangsten. Men jeg lente meg på at jeg stoler på at jeg blir tatt på alvor av sykehuset om dagen kom til at jeg skulle ha enda et barn. Jeg er snart halvveis, og venter enda.. Sykehuset har ikke visst om det så lenge, men de tar seg allikevel deg jeg selv synes er alt for god tid.. i uke 24 skal jeg på en ul for å se blodgjennomstrømmingen, og jeg fikk vite at legen vil ta en vurdering på oppfølgingen da.. er lenge å vente det synes jeg! Det er håp om å få begynt tidligere, men vi får se... Om noen trenger at jeg forteller mer om den hersens fødselsangsten, så skrik gjerne ut om det.. 

Jeg gikk inn på ultralydrommet og tenkte jeg var 17+6, men fikk vite at jeg var 18+4 - så 6 dager frem, det var ikke dumt i det hele tatt! Ny termin ble satt til 25. August!

På grunn av svangerskapet sist, og at jeg ble gravid via IVF, så skal jeg ha en vekstvurdering av babyen i uke 30. 


Babyen vår :) 

 

Når målingene var vanskelige å ta, så var det heller ikke lekende lett å få sett mellom beina på den lille. Mistanke hadde de, men de ville få et skikkelig bilde på skjermen, men et godt bilde fikk de ikke. Så, det er noe det forhåpentligvis kan brukes ørelitt tid på når jeg skal på ultralyd i uke 24. Som sagt, de kunne ikke si noe sikkert, da det var vanskelig å se, men mini i magen tror de det er en gutt, og da er det det til det motsatte er bevist  <3 

Det var to stykk fornøyde foreldre, og en stykk glad jente som forlot ultralydrommet. Anja var nok mest glad for å komme seg ut av det mørke stille rommet, men hun var en tålmodig drøm å ha med seg!  

 

På vei:

18+6

Igjen til termin, 25 August:

22 uker

Kjønn: 

Gutt, til det motsatte er bevist

Navn:

Navnet er klart!

Trimester:

2

Neste kontroll:

Uke 24, ul for å sjekke blodgjennomstrømningen 

Innkjøp:

Pumpe

Bevegelser: 

Bittelitt

Utålmodig:

Ikke enda

Vektøkning:

Innen normalen

Vann i kroppen:

Ikke mer enn det skal være ;) 

Melk  i brystene: 

Nei

Strekkmerker: 

Ingen nye

Hodet ned:

Litt tidlig enda det vel ;)

Tungt:

Nei

Kynnere: 

Det har roet seg nå, veldig greit

Hodet festet:

Nei

Matkick:

Søtsug!

Plager

Hodepine i ny og ne, blir lett trøtt og sliten

Humør: 

Lettere irritabel om dagen. Mulig fordi jeg er generelt sliten

Høygravid: 

Nei

Fødselsforventninger: 

Gruer meg!

xx 
Rannveig

#gravid #mamma #mammalivet #svangerskap #angst #fødselsangst #ultralyd #helse #psykiskhelse #baby  

Svangerskapet så langt

Så langt, så har dette svangerskapet gått veldig greit *bank i bordet*

Alle symptomene kom tidligere denne gangen, men til gjengjeld har de vært mye (!) mildere. Tre ting som har vært "ødeleggende" er hodepine (det slet jeg med sist også), den enorme trøtte perioden man har i starten, og at jeg i en periode ikke kunne nærme meg Anja om hun hadde gjort #2 i bleien, det var oppskrift på brekninger.

Redningen på tunge dager og #2 bleier har vært at mannen hadde pappaperm de tre første månedene, så han avlastet meg der jeg kom til kort. Helt fantastisk herlig! Han sto opp og hadde henne på morgenen, slik at jeg fikk hvilen jeg trengte. Da jeg sto opp, tok jeg over jenta, mens han renoverte kjøkken. En litt intens periode, men jeg synes det fungerte bra. For all del, svangerskapet var en utfordring for han som skulle renovere kjøkkenet mtp tidsbruk og litt diverse, men det gikk ganske så bra. Kjøkkenet er oppe og går, er noe småtteri igjen bare - fantastisk!

Etter jeg kom over kneika med å være uvel, og de tre gangene jeg har kastet opp, og det økte hvilebehovet, så har det meste gått ganske så bra. Fødselsangsten som jeg hadde sist, den er fortsatt på plass, og jeg merker den sitter dypere, og etter min mening er den, mer berettiget denne gangen enn sist. Jeg jobber mot å komme i gang med kontroller på sykehuset i Ålesund, der jeg har fødeplass, slik at jeg får oppfølging av de som jobber med dette hver eneste dag. Jeg må tilbake til legen og ordne med ny henvisning til sykehuset, da den første ikke var grundig nok til at sykehuset forsto hva legen egentlig mente med henvisningen.  Håper det ikke tar så lang tid. Regner med at med forhistorie med akutt svangserskapsforgiftning med keisersnitt i uke 33, samt den angsten skal være nok til at jeg får oppfylt ønsket om oppfølging i Ålesund.

Jeg merker at den erfaringen jeg har med hvordan det er å få barn, sitter i marg og bein. Jeg har virkelig ikke lyst på en ny prematurreise. Noe forhøyet sjans har jeg, både fordi jeg har vært gjennom det en gang før, og fordi jeg har PCOS. Derfor går jeg nå på blodfortynnende medisiner, og jeg skal ha en ekstra ultralyd om ca en måneds tid for å måle blodtilstrømmngen i navlesnoren. Skal ta månedlige blodtrykk for å følge med.  Mulig det blir mer oppfølging også, men det vet jeg ikke før senere. Merker at blodtrykksmålig bare en gang i måneden kjennes lite. Svangerskapsforgiftningen kom så enormt brått sist, den kom ikke snikende. Så jeg kommer ti å kjøpe et eget blodtrykksapparat for å følge med, kanskje måle en gang i uken.  

Erfaringen med å bli lagt inn brått og uventet har gjort at jeg allerede skriver huskeliste til fødebagg, som skal være med på alle kontroller fra uke 23. Jeg har kjøpt ekstra sjampo, balsam og full rulle. Her skal jeg ikke mangle noe om jeg blir innlagt på flekken igjen. Klok av skade. Samtidig så kjenner jeg at det trenger det, føler meg øreitt tryggere. 

Ellers har jeg bare kjøpt en pumpe til nå. Medela Freestyle. Medela sine pumper er helt fantastiske! Den er dobbel, et MUST for min del. Hadde bare en enkel en sist etter jeg kom hjem, og jeg angret på at jeg ikke kjøpte dobbel. Da jeg var ferdig med den forrige, så donerte jeg den til helsestasjonen som sto uten elektriske pumper til utlån. Det var tross alt bedre enn ingenting, og det kan være noen får god hjelp av å låne den. Ennihu, den jeg kjøpte nå, den lå ute på en facebookgruppe, til halv pris. Rett og slett et kupp. Det er sjelden det er slitasje på slikt utstyr. Alt skal steriliseres før bruk, og alt av ekstrautstyr kan man kjøpe nytt i butikken ved behov. Er selve maskinen som virkelig koster. Godt fornøyd med å ha pumpa i boks allerede. Når jeg er ferdig med den, skal også den doneres til helsestasjonen. Synes det er det eneste riktige i grunn. Når jeg er ferdig med den, så hvorfor ikke når helsestasjonen ikke har råd til å kjøpe/leie selv? Det kan faktisk være at det redder melkeproduksjonen til en frustrert mor. Eller kanskje det gjør at noen med mye melk kan stille som melkedonor til de premature. Da er det vel verdt å donere til helsestasjonen. 

Nå skal jeg ikke dra ut dette i all evighet på tampen på kvelden. Jeg avslutter med en relativt lett leselig oppsummering og et løfte om nytt innlegg når vi har vært på ultralyden som nærmer seg :) 

Kjapp oppsummering; 

 

 

På vei:

17+2

Igjen til termin: 

23 uker

Kjønn: 

Ett av to mulige, uvisst enda

 Navn:

Det lures og funderes å det der

Trimester:

2

Neste kontroll:

Neste uke

Innkjøp:

Pumpe

Bevegelser: 

Tja, kanskje

Utålmodig:

Ikke enda

Vektøkning:

Innen normalen

Vann i kroppen:

Ikke mer enn det skal være ;) 

Melk  i brystene: 

Nei

Strekkmerker: 

Ingen nye

Hodet ned:

Litt tidlig enda det vel ;)

Tungt:

Nei

Kynnere: 

Jepp, er litt av den sorten 

Hodet festet:

Nei

Matkick:

I grunn ikke det nei

Nope

Plager

Kortpustet, en del hodepine

Humør: 

Kommer heeelt an på dagsformen.. 

Høygravid: 

Nei

Fødselsforventninger: 

Gruer meg!

 

xx
Rannveig

#gravid #baby #august #augustbaby #svangerskap #svangerskapsforgiftning #angst #fødselsangst  #medela #mamma #mammalivet 

 

Mitt siste prøverørsforsøk

Dette er en setning jeg nesten har fryktet; det SISTE prøverørsforsøket! Tenk om vi måtte ha det siste forsøket UTEN å ha fått noe barn? Enn om vi har måtte kastet innhåndkleet? Enn om vi skulle leve livet som ufrivillig barnløse? Tenk om vi var en av de parene som ikke hadde nytte av behandlingen...

Dette er tanker som hele tiden ligger og ulmer når man holder på med fertilitetsbehandlingen, tenk om, hva hvis...  og ikke minst; når? Det siste forsøket ligger alltid i lufta, til og med før man i det hele tatt har begynt med sitt første, man vet aldri hva som er i den enden av prosessen.

Da vi begynte å prøve på barn nummer to, så var jeg forbauset over hvor sterkt det lå i kroppen alt jeg hadde kjent på tidligere. Den urettferdigheten, sårheten, alle vonde følelsene og tankene.  Alle tanker med å være ufrivillig barnløs var på plass, selv om vi da allerede hadde et barn... Jeg var så enormt sår over å ikke være i stand til å få barn uten hjelp utenfra. Samtidig glad for å få den hjelpen jeg trengte. 

Å gå inn i prosessen igjen, med et helt nytt forsøk, var enormt skremmende. Hvor mange forsøk kunne vi ta? Ville vi klare å få et barn nummer to - en lillesøster eller lillebror til Anja? Hvor vil det stoppe hen - ved at jeg blir for dårlig og må stoppe for å klare å ta meg av Anja? Ved at vi ikke kommer noen vei med forsøkene? Ved at vi er utslitt?? 

Vi gikk inn i prosessen ganske bevisste, samtidig som at vi, eller ihvertfall jeg, var livredd. Usikker.. 

10. November var det duket for start med primolut for å fremprovosere mensen. Da hadde jeg allerede snakket med klinikken om vekt, og jeg var innenfor det de kan godta av BMI. Det var ikke en eneste tanke eller følelse som hadde en motstridende faktor. En del av meg ville, mens en annen hadde lyst til å løpe i motsatt retning. Alle tanker jeg hadde som gjorde at jeg fortsatte var at jeg hadde langsiktige tanker, langsiktige drømmer og mål. Det var "bare" å ofre seg nå... Bare bli ferdig med det. 

Mensen kom, klinikken ga instrukser på ultralyd, og jeg var kommet godt i siget. Innstillingen min kom mer og mer på plass, selv om alle de kludrete tankene lå like i overflaten. Det ble lettere å takle med tiden. 

Her sitter Anja på ferga over til Vestnes. Første gangen hun fikk være med inn, var stas å sitte å se ut :) 

Den første turen til Ålesund, ble gjort til en skikkelig kosetur. Jeg og Anja dro dagen før, og besøkte Gunnhild - hun jeg var innlagt sammen med da Anja kom til. Barna våre har bursdag samme dag. Vi fikk god kontakt og har holdt den siden. Hun hadde fri den dagen vi kom, og tok seg fri dagen etter. Det var skikkelig koselig - og sabla snilt av henne. Hun redda meg dagen jeg skulle på ultralyd - for jeg klarte ikke komme meg opp til rett tid... Så hun reddet oss ved å vekke oss, og ved å kjøre foran meg til sykehuset siden jeg ikke kjente veien fra der hun bodde. Rett og slett en helt! 

Hjemme hos Gunnhild og Emrik. (og far i i huset såklart;).. lek på gulvet er gøy :)  

Det var rart å være tilbake på sykehuset igjen.. Å sitte på venterommet på gyn.pol vekte mange minner. Da jeg ble kalt inn, så ble jeg overrasket over at legen (som er den eneste i Ålesund som er kvalifisert til å hjelpe St.Olavs med disse ultralydene - og samme mann som utførte keisersnittet) tok seg tid til å snakke både med og om Anja. Jeg blir bare mer og mer imponert over personalet der oppe! 

Vanligvis så er det plass bak et forheng å kle av seg, men på det knøttlille rommet vi hadde, så var det ikke det. Ikke var det håndduk å dekke seg til med heller. Legen uttrykte at det egentlig ikke skulle være slik. Men, jeg visste at timen min var veldig skvist inn i skjemaet hans iløpet av den dagen. I grunn, så synes jeg det var dumt å ha men Anja i vogn inn på en slik dag, på en slik undersøkelse. Men, det viste seg å bli løsningen... Litt vitser og humor måtte til, der jeg sto bak kalesjen til Anja og kledde av meg. Legen er av et "lett" kaliber, han har en lett humor, og er rett og slett en morsom mann... Så det er lett å le å slå av vitser hos han - er så greit med slike leger. 

Ultralyden viste at jeg hadde noen små egg. Ikke mange, men noen. Jeg måtte tilbake to dager senere for å se at de hadde vokst. Det var litt nedtur at det ikke var så mange egg, men jeg lente meg på at jeg skulle sette et par stimuleringssprøyter til. 

To dager senere var Anja hjemme med pappaen sin, og jeg skulle på ny ultralyd. Legen konstaterte at det var tre egg. Kanskje fire om det voks mer i helgen. Jeg fikk resept på eggløsningssprøyte, og kjappe instruksjoner. Sykehuset tok kontakt med klinikken og ordnet med tidspunkt til når jeg skulle ta eggløsningssprøyten og når jeg skulle møte opp på mandagen. Det var spøk og latter denne gangen også.. Men han ha EN veldig klar beskjed før jeg dro: "kom deg til Trondheim og bli gravid". 

Fergetur med stappfull bil! Det hadde ikke vært plass til en fyrstikk til! To voksne forran, og to barneseter bak - med en voksen i mellom!  

Søndag kom, og det var avreise. Jeg hadde allerede avtalt med ei venninne at hun skulle være med, slik at vi hadde barnevakt i den perioden både jeg og mannen måtte være på klinikken. Jeg hadde det ikke i meg å gå inn og ut derfra med ei barnevogn. Så, søndagsmorgenen dro jeg til Molde for å hente Marlene, og den yngste sønnen hennes Mio. Med alle oss fem i bilen, kan det sies at det var stinn brakke på tur til Trondheim. Men når alle (bortsett fra Anja som brukte lang tid på å rose seg i bilen med så masse folk), var ved godt mot, og i godt humør, ja da er det ikke noe problem. Men, sant skal sies at det var godt å komme frem til hotellet. Marlene fikk et eget dobbelt soverom med oss den første natta.. Siden hun har familie i byen, så kunne hun være hos foreldrene sine et par netter også - perfekt for oss alle! 

Jeg og Anja synes det var godt å finne senga på hotellet! 

Det var veldig godt å ha med Marlene. Hun bodde på naborommet, så etter barna hadde lagt seg, og mannen hadde funnet seg et tidsfordriv, så gikk jeg inn til henne. Der var det MAKS kosetid, med ansiktsmaske og vin. Å lage barn med prøverørsmetoden KAN være litt luksus også ;)  

Når barna sover, tripper mødrene på badet :) 

 

Uttaket var jeg så innstilt på, at jeg grudde meg ikke, men jeg var spent og nervøs. På hotellrommet hadde jeg allerede tatt beroligende, og på klinikken fikk jeg smertestillende rett i blodet. Jeg sa jeg grudde meg siden uttakene tidligere har vært smertefulle. Legen ba sykepleieren om å "kjøre på" med mer smertestillende. Sykepleieren ga meg dosen, og sa at jeg sikkert kom til å sovne. Altså, det gjorde jeg IKKE! Selv med få egg, så er det vondt altså. Men, det går jo fortere over når det ikke er så mange egg - heldigvis. Denne gangen så hadde jeg mye smerter etter uttaket, mer enn jeg har hatt de tidligere gangene. Man skal være på klinikken i, tja, 30-45 minutter etterpå for observasjon.. Jeg ble værende lenger enn nødvendig, og jeg måtte ha mer smertestillende mens jeg var der. Da jeg ba om å få gå, så ville de egentlig ikke la meg gå på grunn av smertene. Need I say pain? Men, jeg måtte fint fortelle de at smertene er vanlige for meg. JK var jo der han også, og bekreftet det jeg sa, så jeg fikk lov å gå. 

 

Serious drugs! 

Hotellrommet var det godt å komme tilbake til.. Anja hadde kost seg med Marlene og Mio, og sov da vi kom tilbake. Ikke tvil i min sjel om at vi hadde med riktig barnevakt :) Resten av dagen brukte jeg på å ligge i senga på hotellrommet, knaspre Paralgin Forte, og bestille julegaver på nett.. 

 

Anja og Mio fant tonen da Marlene passet de! Se så søøøøte <3 

 

Dagen etter gikk en del med avslapping også, men vi var ute på litt shopping og var på TGIF og spiste middag, det var kjempekos. I fabelaktig selskap med Anja (som hadde sitt første restaurantbesøk), JK, Marlene og Mio.. God mat og god vin - herlig!  Nevnte jeg luksus? 

En stykk veldig fornøyd frøken da hun skjønte det var mat på gang!

Dag tre, innsett! En skummel dag, men der og da, så var jeg nesten skammelig rolig. Det eneste jeg visste, var at jeg skulle sette inn ett av de tre eggene de fikk ut. Ihvertfall ett var brukbart. Til min, og klinikkens store forbauselse og glede - så hadde ALLE tre eggene blitt befruktet og delte seg fint! Ett ble satt inn, ett ble dyrket videre og ett ble lagt i fryseren. Hvem i all verden forventer full uttelling på hvert av eggene de fikk ut? Både jeg og klinikken var i ekstase! 

Og, hvem skulle trodd, at på første forsøk, med bare tre egg ut, ett satt inn - så ble det full klaff? Ikke jeg! Men, det ble det! Helt fantastisk rått! Tre dager for opprinnelig testdato, så fikk jeg positiv test! Selve testdagen, så tok jeg disse.... ommigawd ;) 

 

Jeg er så uendelig glad at det siste prøverørsforsøket ble så SABLA vellykket! Det kunne ikke gått bedre. Det er helt fantastisk å sitte med den følelsen - den trodde jeg ikke jeg kom til å ha på slutten av dette prøverørsløpet. Selv med så mange nedturer, både fysisk og psykisk - så står jeg som en vinner.. jeg en vinner - det er sjeldne ord :)

Erfaringene vil jeg alltid ha med meg. Jeg har lært enormt mye, jeg har gjennomgått prosesser som mange slipper - og som mange ikke hadde greid å gå gjennom. Prosesser som er bitre, og som er med å skaper en som menneske, og som forelder, på både godt og vondt. Erfaringer jeg nå ser, at jeg ikke ville vært foruten. Bloggen startet jeg fordi jeg tenkte at noen ville syntes det var greit å se noen andre i denne prosessen. Flere har tatt kontakt, spurt og lurt. Jeg har hatt besøk, og jeg har vært på besøk av ufrivillig barnløse på vei inn i en prosess med assistert befruktning. Det er godt å vite at mine erfaringer har vært med å hjelpe andre, at mine ord her, og privat, har vært en støtte. 

Jeg vant over den ufrivillige barnløsheten, jeg vant over PCOSen, jeg vant over endometriosen som gjorde meg ute av stand til å få barn på egenhånd... JEG VANT!

 

På tampen her, så må jeg takke Gunnhild og Marlene - uten dere hadde dette prøverørsforsøket vært enormt mye mer knølete å fått til. Dere har spart oss for unødig stress og kav, samtidig så har dere vært en fryd å være sammen med - og det setter vi STOR pris på!  Takk, takk, og tusen mange millioner takk! If there is anything I can do for either one of you - let me know! <3 

 

xx
Rannveig

 

#gravid #barn #svangerskap #ivf #prøverør #ålesund #trondheim #familie #mamma #mammalivet #vinner #pcos #endometriose #helse #psykisk #fysisk #barnløshet 

 

Bamsemums og andre overraskelser!

Noen dager ER bedre enn alle de andre. Dette har definitivt vært en av de! Rett og slett en seiersdag - uten sidestykke! Jeg skal ikke slenge under en stol at jeg har hatt gode dager før, men denne står høyt. Det hjelper å kjenne på denne dagen, når den siste tiden har vært full av undring og usikkerhet. 

 




 

Bamsemums først. 

Bamsemums er godt, ikke sant? Selv liker jeg de best spiddet i baken med en gaffel, og druknet i en kaffekopp for en liten stund - da er de gode og myke og spise, sjokoladen er akkurat smeltet, pluss at kaffen gir en god smak med sjokoladen... men det er ikke det jeg skal frem til i dag... 

Jeg er gravid... Jo, det ER sant. Jeg tror det nesten ikke selv. Vi hadde et IVF rett før jul, og spiren satt på det ALLER første forsket! Klinikken ønsker en ultralyd i uke 7-8, og det gikk som hakka møkk. Jeg fortalte da om hvordan det gikk med sist svangerskap, svangerskapsforgiftning og prematurt barn, og fikk en ny time til uke 12. 

Og på den ultralyden var jeg i dag. Langt inne i magen min, der ligger det noe som ligger det noe som ligner på en bamsemums. Den ligger der og spreller og er 5.5 cm lang, og er akkurat i løypa til å skulle være 12 uker :) HERLIG! 

Den nærmeste har fått vite nyheten for flere uker siden.. nå er det offentligheten sin tur :) 

Storesøster sover i vogna mens mamma'n venter på at hun skal våkne så hun får sett bilde av bamsemumsen i magen :) 

 

Lettelsen var STOR i dag, etter å ha hatt drager i magen og monster i hodet... Den missed abortion som jeg hadde første gangen jeg var gravid, den sitter godt i marg og bein. Usikkerheten har vært til å ta å føle på. Symptomer på svangerskapet har jeg godtatt, men ikke vektlagt. Så, følelsen da jeg gikk ut fra sykehuset er ubeskrivelig. 

Toppen av kaka i dag, fikk jeg servert etter jeg hadde kommet hjem igjen. Jeg sendte en søknad på nav i november, som har en behandlingstid på 6 uker, som de først nå har klart å bestemme seg for hvordan de skulle gjøre det. Jeg var på et møte på nyåret hvor saksbehandleren snakket om å kontakte rådgivende lege, min fastlege og full rulle... saken var visst av en sjelden art, og noe kinkig. I dag, fikk jeg vite at jeg fikk et skikkelig vedtak. HERLIG! 

Det å få den nyheten i dag, som jeg allerede var så glad - det var helt suverent! Det letta SÅ enormt på.. Da har jeg en inntekt fremover, og det er sinnsykt som det trygger! 

Utfordringene fremover vil bli mange, av minst like mange grunner, men AKKURAT nå - er jeg on top of the world - og skal klare det aller aller meste! Og jeg tenker å dele en del av tankene mine langs veien. 

 

xx
Rannveig

 

#mamma #mammalivet #gravid #svangerskap #uke12 #glad #lykke #familie #storesøster 

Ett år..

Jeg har utsatt dette innlegget vel og lenge. 
Mye fordi det har vært mye å sjonglere med i det siste, og mye fordi jeg har unngått å kjenne på mange av merkedagene som har vært den siste måneden.

Å møte dagene som jeg gjennomgikk i fjor har vært, tja, hva skal jeg si.. utfordrende? Ubehagelig? Vondt? Godt? Det har vært litt av alt. Hver dag og dato som markerte noe fra innleggelsen, keisersnittet, oppholdet på neo og depresjonen har vært som å tråkke i gjørme. Jeg har prøvd å unngå å kjenne på de følelsene som jeg gikk gjennom da, og selv om at det sikkert bare har vært en bjørnetjeneste - så har akkurat den biten gått greit. Men jeg vet jeg skal gjennom de snart allikevel, så jeg har rettet fokuset mitt andre steder i det siste, og prøvd å la alt ligge i bakgrunnen. Vi driver og pusser opp kjøkken, og det er utfordrende nok om jeg ikke skulle tatt inn over meg alt det emosjonelle rotet fra i fjor også.

Men nå er alle "ettårsdagene" overstått - og godt er det. Det kjennes som at jeg har fått en ny start igjen på en måte. Merksnodig, men godt. Kanskje jeg ikke gruer meg like mye til de dagene som kommer nå neste gang? Det hadde vært helt fantastisk!

Året har gått så fort. Jeg ser på Anja, og hun er ikke til å kjenne igjen. Hun har gått fra å være 1496 gram og 42 cm, til å være 74,5 cm og 9600 gram.. Det er en enorm forandring på ett år. Terminfødte vokser jo og veldig mye på det første året, men premature, slik som Anja, har mer å ta igjen - og det har hun virkelig gjort. Hun ligger akkurat der hun skal på de skjemaene som helsesøster har - og det er enormt godt. Det var en stund vi måtte jobbe ekstra fordi hun ikke utviklet seg helt symmetrisk, og at hun hang litt bakpå motorisk.  Men, nå er alt det ute av verden. Det eneste som henger igjen mtp prematuriteten er at hun blir lett overstimulert. Det blir gradvis bedre, men det tar tid. Heldigvis, så har vi tid å ta av, så det går bra :) 

Hun har gått fra å være så liten; 


En uke gammel.. 

Søtt lite smil :) 

 


 
Dette bildet er tatt termindagen... 

 

Til å bli SÅ stor: 




Hun reiser seg selv ved stuebordet... 

 

Innimellom, så griner hun på nesen når hun smiler - mer enn nok til at 
mamma og pappa smelter fullstendig <3  

 

Nydelige jenta mi <3 

 

 

Det har skjedd så enormt mye på dette året. Jeg gleder meg til å se hva dette året har å by på. Jeg koser meg mer og mer med å være mamma <3 Det er godt å kunne se fremover :) 

xx
Rannveig 

 


#mamma #mammalivet #psykiskhelse #prematur  

Oppdatering etter fryseforsøket..

Jaggu tok det på tide før jeg hadde et vindu - og overskudd til å oppdatere på bloggen gitt.. Bedre sent enn aldri, er det vel noe som heter ;)

Noen tenker kanskje at det har vært for å holde resultatet hemmelig en stund, men det har rett og slett vært bortprioritert å skulle sette med ned og skrive. Rart så mye annet man har å sette fingrene i når man har barn ;)

Ventetiden fra innsett til testdato gikk egentlig ganske greit. Man kjenner jo på kroppen at man pøser på med hormoner, utvilsomt! Dagene gikk så enormt fort, timelisten gjennom en dag er jo preget over at det er barn i hus, så jeg rakk aldri å sette meg ned å overtenke det hele.

Vittig nok, så hadde ei i familien innsett og testdato samme dag som meg. Hva er oddsen for DET liksom? Så jeg og hun, M, hadde mye kontakt på facebookchatten mens vi ruget.. Kjekt å ha noen som var så prikk lik i løpet, og godt å dele tanker. Selv om at jeg kanskje kan sees på som en "gammel traver" i denne karusellen, så er det allikevel lett å kjenne på dette med å være maktesløs, å føle seg liten og hjelpesløs i egen kropp.. Utfordringer på forholdet, hvordan vi damene er i alt dette kontra mennene.. Og å ha noen å snakke med, om alle dette, har vært supert. For selv om jeg har vært åpen, og mange (!) har tatt kontakt fordi de ville snakke med noen som har vært gjennom prosessen, så blir det litt annerledes når det er noen i familien som er i prosessen, samtalen får en annen dimensjon. Og den nye dimensjonen der har jeg satt stor pris på - herregud! Så M, takk! Selv om at jeg ikke har svart deg på siste på chatten, så er du ikke glemt! ;)




Dette har jeg tenkt litt på - for jeg har vært en del sammen med andre ufrivillig barnløse, og jeg har snakket med enormt mange.. Og den styrken, det samholdet i forholdet (selv om det er utfordrende), det intense håpet, den nesten umenneskelige innsatsen de legger inn for å få oppfylt den største drømmen sin... Hver og en, så varm, så god og snill... og de har noe ikke andre har, og det er vanskelig å sette fingeren på. Det er noe med den måten de har å møte verden på, de ser ting på en annen måte, så "klart" på en måte. Og enn så utrygg fremtiden er, så er det en trygghet der, som jeg ikke har sett hos andre. Etter å ha snakket med M, så har dette blitt så mye mer tydelig. Er nesten som at noe jeg har visst lenge, har det blitt satt en lyskaster på.

  

            



      

Ennihu, denne gangen gikk det ikke helt veien med forsøket, jeg testet negativt på testdagen. Det samme gjorde M! Nedtur... Vi begge hadde håpt på å kunne gå gravide sammen, ååååh så kjekt det hadde vært <3 

Håpet er ikke ute enda - for noen av oss! Hun skal stupe hodet ned i fryseren for å finne gullegget der. Fryselagret vårt er tomt, så vi må fylle opp igjen. Sprøytene ligger allerede i kjøleskapet, og jeg har nedtelling til vi begynner. Det er med veldig blandede følelser. Siden fredag har jeg hatt mye mer av de smertene, så jeg kjenner mye på en iver etter å sette igang igjen.. for å slippe smertene, for at Anja Therese ikke skal bli vant til å ha en mamma med vondt, for at jeg vil gi Anja et søsken, for at familien skal bli komplett...

Men, her er jeg litt usikker, på hvor mye jeg skal blogge om det prøverørsforsøket vi skal inn i. JK vil veldig gjerne at bloggen skal leve videre, men selv er jeg usikker. Hva tenker dere, dere som leser? Vil veldig gjerne vite om noen vil jeg skal fortsette...! Skrik ut!



xx
Rannveig

 

#mamma #mammablogg #IVF #prøverør #familie #blogg #ikkegravid

Du vet du er mamma når..

Litt motvekt til det fryseforsøket vi holder på med (som forøvrig går fint), så var det på tide med et "mammainnlegg". Det har ikke vært så mange av de enda, så da kjører jeg på!

Jeg vet, det er klassisk med slike "du vet du er mamma når..."lister, men så er de heller ikke klassiske uten grunn! For de som kjenner seg igjen, kan det faktisk være litt morsomt!

Jeg har slitt litt med å "bli mamma" på en måte - jeg har, i depresjonens makt, jobbet for at det å bli mamma ikke skulle forandre meg - jeg skule fortsatt være meg! Jeg var redd for at jeg skulle miste noe av meg selv ved å identifisere meg som "mamma". Det hele begynte allerede da jeg var gravid. Jeg fikk spørsmål som "hvordan går det med dere?" Og jeg svarte som så at jeg og JK har det helt finfint, før vedkommende som spurte la til at det var ment på meg og mini i magen. Jeg var fortsatt jeg selv om jeg var gravid, og jeg ville bli behandlet deretter. Helt ok å spørre om mini i magen, men jeg likte ikke at vi ble "gjort til en" på en måte. Kall meg gjerne gal, det tror jeg skal passe fint her, haha! :)

Jeg er medlem på babyverden, har vært det i mange år, og har der vært med på flere "du vet du er gravid/mamma/sulten/trøtt når..." tråder, og jeg synes de er litt morsomme, for det er ofte ting som er 'på kornet'..  Det har hjulpet meg å innse at jeg har ikke mistet noe av å bli mamma, men fått så uendelig mye MER av å være mamma! Så, for meg har det hjulpet meg i prosessen med å se meg selv som mamma! Noen ganger, så er det de rareste tingene som virker...

Min egen lille samling er som så:

Du vet du er mamma når:

  • du ikke kan være uten flekkfjerner i hus
  • du klarer å kneppe sammen to nattdrakter under et bleieskift på natta, og ikke merke det før du er ferdig med å mate barnet og skal til å legge det i seng
  • du bruker lørdagskvelden på å brette sammen klær, eller fylle fryseren med barnemat
  • du vet at å sette barnet i newborn setet på tripptrappstolen vil hjelpe på å få tømt magen - dagens løsning på mageknip, hurra!
  • du kan drikke kaffe rett før du legger deg, og du sovner fort
  • du omtaler avføringen i bleien som pynt (ja, pynt!!)
  • du vet sammenhengen mellom å kle på barnet, og å ha en våt lillefinger
  • du gråter over små videosnutter av kattunger, eller andre små dyr og barna deres
  • du plutselig må betale for Dropboxen fordi du har mange bilder - selvsagt er det alle bildene av avkommet som har gjort at begeret til Dropbox har rent over
  • du foretrekker ammebh forran en av de flotte fjonge du hadde før
  • det nærmeste du kommer en krigsmedalje er smokkesnoren du har festet på deg selv for å ha kontroll på den
  • du, for første gang i ditt liv, kjøper vannfast maskara - lettrørt sa du?
  • det nærmeste du kommer et smykke rund halsen, er babycallen
  • du har mistet tellinga på hvor mange ganger du har gått opp trappen for å dytte inn smokken
  • du mister oversikt over hvor mange måltider du har spist i løpet av dagen, mens du vet nesten på grammet hvor mye barnet har spist til ethvert måltid i løpet de siste tre dagene
  • du leser blogger om hjemmelagd barnemat - av eget initiativ og vilje
  • du er så trøtt at ordet "meteorsvermtitting" blir til "meteorspermsvetting" - tidenes ord, ikke sant?
  • bakgrunnsbildet på mobil og pc er av avkommet
  • det er vanskelig å finne noe annet å snakke om enn barnet
  • du sitter og planlegger innkjøp av Disney filmer og leker du selv hadde som barn
  • du sitter ute og hører på sauene nedom veien, og hestene borti veien - og fylles av lykke fordi barnet ditt skal vokse opp med disse flotte dyrene rundt seg
  • oppvaskmaskinen må settes på tre ganger om dagen, og du før du fikk barn bare måtte sette på en gang i døgnet
  • du har et månedlig forbruk på zalo - som du tidligere hadde ei flaske i lang, lang, laaang tid
  • det er luksus at middagen er varm når du skal spise den
  • du er sikker på, at når barnet er gammelt nok til å synge selv, så kommer det til å være innlagte gjespepauser i sangen
    "bæ bæ lille lam, har du noe ull...*gjeeeeeesp*... ja ja kjære barn......osv"
  • du ikke husker sist du dusjet - en fantastisk kombinasjon av at det antagelig er noen dager siden, og ammetåken
  • du går rundt med en smokk i munnen, og du ikke legger merke til det før du kommer til et speil
  • du blir usikker av småting du før bare kunne fnyse av mtp barneoppdragelse, grenser osv..
  • sminke er nedprioritert, selv når du skal ut av døra. Det vil gjerne ha en sammenheng med at det tar for lang tid å ta den av med en sminkeserviett på kvelden, du skal jo i seng så fort som mulig
  • stellebaggen til avkommet blir omtalt som din egen veske
  • du skal bort uten avkommet og du skal ha med veska di, og innser at du ikke trenger bleier
  • du ikke finner den svarte tingen som egentlig ER veska di, fordi du ikke har brukt den på mange måneder
  • ukedagene skifter navn, til f.eks badedag, klippe-neglene-dag
  • mini har vanskelig for å sovne den kvelden du har planlagt å dusje
  • "bæ bæ lille lam" og "lille måltrost" er redningen på biltur

 

Mange flere er det, flere vil det bli... men det finnes grenser for mye jeg skal kjede dere med dette i dag ;)

 

 

#mamma #mammablogg #prøverør #ivf

Altså..

Her går det unna! Jeg avslørte såvidt i sist innlegg at jeg holdt på med medisinering på et fryseforsøk! Og når man har kommet innom dørstokken inn til klinikken, så går jo alt sabla fort..Kanskje litt for fort? Det er enda ikke helt 8 måneder siden Anja kom til verden, og her prøver vi på en til. Er vi gale? Eller bare litt sprø? Lettere sinnsforvirret? Eller er det ammetåka som fortsatt har grep om de små grå?

Dette er litt vanskelig.




Jeg skulle så mer enn gjerne ventet et par år, blitt bedre kjent med Anja - og latt henne ha oss foreldrene alene en stund til. Dessverre, så er jeg ikke herre i egen kropp, og jeg sliter allerede med smerter i magen. Det som klinikken kaller "endometriose generelt", og som jeg kaller adenomyose skaper problemer! Den ene mensblødningen etter den andre etter keisersnittet har blitt mer og mer smertefull. Jeg har også slitt med smerter mellom blødningene. Det er så sabla irriterende - kunne jeg ikke fått vært smertefri enda litt lenger? For Anjas del? Kroppen har sagt "pent" nei... Det har berget meg enda, at intensiviteten av smertene ikke så høy enda, og at de verste smertene er kortvarige, så smertestillinde som paralgin forte har faktisk vært til hjelp. Heldigvis!

Men så er det jo å være mamma og måtte ta kraftige smertestillende da! Jeg har ikke lyst til at Anja skal se jeg har vondt, men så har jeg heller ikke lyst at hun skal se meg nedsløvet av medisiner. Så pillene har måtte vente til etter hun har lagt seg. Jeg vil heller hun skal se fighteren i meg.

Men denne smerte- og pillevalsen, den går ikke lenge. Det sier seg selv. Så da har vi da, den konkrete beskjeden fra gynekologen som diagnostiserte meg kom med: "Få barn, fjern livmor".

Så, da kommer vi til det punktet med at vi gjerne vil at Anja skal ha søsken. Og vi vil så veldig gjerne ha et barn til.

Ser dere hvordan dette knyter seg sammen??

For at livskvaliteten min, både nå og senere, skal være så bra som mulig, så må jeg "take one for the team". Det er jo ikke bare min livskvalitet det gjelder, men Anja sin, og ikke minst JK sin. 

Jeg er inneforstått med at de tre første årene etter at et evt barn nummer to er kommet til verden vil være harde, og intense. Det er ikke mulig å forestille seg helt hvordan det vil være, men en øreliten anelse får man jo..

Anja tror jeg har mye å vinne på å ha en jevnaldrene bror eller søster. Jeg vet av flere søskenpar som er nær i alder, de har noe helt eget, noe magisk. Den magien vil jeg så gjerne at mine egne barn skal ha! Selv har jeg to søsken, begge syv år eldre enn meg, og det er mange ganger jeg skulle ønske vi var nærmere i alder.

I grunn, er det flere positive grunner for å få to så tette, enn at grunnene ligger i "negative" grunner som f. eks de smertene. Så, jeg fokuserer på det som vi alle vil få av det, ikke det vi må ofre, eller de tyngre grunnene til at vi gjennomfører dette såpass tidlig etter fødsel.

Valget er ikke tatt på lette grunnlag. Valget er tatt, og både jeg og JK er helt enige. Jeg ruger nå allerede, var på innsett i Trondheim i går. Så nå venter jeg på at tiden skal fly i to uker før den nervepirrende testen skal tas.

Nervene er i sjakk enda egentlig, jeg vet ikke engang hvilken dato jeg skal teste, "torsdag om to uker" er alt jeg vet. Jeg er både rolig, nervøs og spent. Jeg vet jo hva jeg skal gjennom. Spenningen lå i om egget tålte opptiningen. Det ene egget hadde frostskader, mens det andre . og siste egget vi hadde, ble tint og satt inn. Det hadde delt seg og full rulle. Alt ligner veldig på da jeg ble gravid med Anja. Det er denne ene sjansen vi har får vi må offentlig be om å få søskenforsøk med klinikken. Fryse egg ser de ikke på som søskenforsøk, selv om at det i grunn er det....

Det som er forandret denne gangen, er medisineringen, og at jeg ikke bruker healing - samt ikke bruker det kosttilskuddet jeg gjorde da jeg ble gravid i fjor. Medisineringen er justert, slik at selv om at jeg må ta 5 stykk progynova om dagen under stimuleringen, så skal jeg ned på 3 stykk om dagen fra og med innsettet. Blir jeg graivd, skal jeg ta disse til og med uke 10.. Sist, skulle jeg fortsette med samme dose på 5. Jeg renger med de vet hva de holder på med, så jeg gjør det uten å tenke særlig over det.

Så da er det bare å vente da...

Kryss fingrene for meg da ;)

#IVF #prøverør #endometriose #mammablogg #baby #jente

Fra KK til mammalivet, og tiden fremover...

For et par år siden, var jeg intervjuet og på trykk i KK. Jeg var en av tre kvinner som skulle fortelle sin historie, med temaet "derfor har jeg ikke barn". De to andre besto av ei som ikke trives med små barn, og hadde til og med sterilisert seg for å ikke få egne barn, og ei som ventet på Mr.Right.. Jeg var den desperate, som ville ha barn - IVF og full rulle, her skulle det verpes!

KK, nr 26 2012

Det var ei venninne av meg som fant bladet, tok bilde, og tagget meg på facebook.. Fant ut at jeg måtte ta fram eksemplaret jeg har selv, og lese gjennom det, hadde jo helt glemt hele greia. Var både vemodig og rart å finne det nå etter å ha blitt mamma. Tenkte jeg kunne se litt på dette, og se hvordan jeg relaterer meg til det jeg sa den gangen.

Veien mot å bli mamma var jo allerede godt i gang allerede da jeg var i Oslo og ble intervjuet. Jeg hadde hatt en runde med sprøyter, ble gravid på første innsettet, men jeg hadde en missed abortion (MA) og hadde utskrapning. Jeg husker jeg sto sammen med de to andre damene som ble intervjuet og snakket om det, det var fortsatt sårt, og jeg husker tårene presset seg på. Særlig rart var det siden vi hadde så forskjellige utgangspunkt der vi sto..


Fotoshoot i Oslo


Det var rart å utlevere seg i et blad slik, å svare på spørsmål som mange tusen skulle lese. Det var helsprøtt å sitte å skrive mail med journalisten, og lese det ferdige stykket, og se hvor mye av mine egne ord som kom fram - som skulle leses av andre. Det var i grunn da jeg bestemte meg for å opprette bloggen, fordi jeg så det var interesse for dette med prøverør. Jeg og JK har alltid vært tilhengere av å bryte stillheten på tabuområder. Han har på mange måter dyttet meg i retningen i å være så åpen her på bloggen som jeg er.

Mye av det som står i intervjuet gjelder enda.. Jeg er i grunn litt forbløffet over det jeg sa da, og det jeg kjenner på det å være mamma nå, den sammenhengen, litt; "hvordan visste jeg at DET kom til å være så stas og spennende?", for nå så har jeg den hverdagen jeg da drømte om. Vel nesten da..Ingenting forberedte meg på å få alvorlig svangerskapsforgiftning, prematurt barn og at jeg kom til å slite med depresjoner i lang tid etterpå.. Men, jeg kommer nærmere den drømmen hver eneste dag :) Jeg må jobbe mer med meg selv, men alt annet ligger til rette til at jeg skal få bare kose meg med tilværelsen!

 

 På trykk..

Det som er mest iøynefallende her, er jo sitatet hvor jeg sier "jeg lengter etter å våkne klokka tre om natten til en sutrete unge".  Det blir litt rart å se tilbake på dette utsagnet, for da jeg sa det, så lenget jeg etter å ha noen å stå opp til, at det var noen der som var avhengig av meg. I dag, så har jeg nettopp denne lille personen. Og det er jeg svært glad og takknemlig for. Men, jeg kan ikke akkurat si at jeg lengter etter å våkne klokka tre om natta. Det blir litt andre dimensjoner på ting nå som jeg vet litt mer hvordan dette småbarnslivet faktisk fungerer. Det er jo det beste for Anja, at hun får sove gjennom natta, og det er jo unektelig godt for oss voksne også det.. Men, unasett hvor trøtt og utslitt jeg er, så er det så viktig for henne å få det hun tregner, uansett tid på døgnet - og da er det godt å kunne være den som får gjort nettopp det.

I samme åndedrett som jeg snakker om å lengte etter å våkne klokka tre på natta til en sutrete unge, sier jeg også noe om det å få være den omsorgspersonen barnet trenger, å være den enste som får lov til å hjelpe. Den som kan gi trøst og støtte. Og, her er det vanskelig å skulle få understreket nok hvor mye jeg setter pris på å kunne være akkurat denne personen for Anja. Det å se det lille ansiktet lyse opp og se tårene stoppe å trille bare ved å komme bort - ubeskrivelig. Å støtte gjennom feber, mageknip, eller hjelpe til å finne roen i kroppen og kun vrir seg i ubehag, å ha henne i fanget, og kjenne at hun sakte men sikkert finner roen og får det bedre - og enten at humøret blir forrykende bra, eller at hun sovner - ubeskrivelig! Den følelsen når hun står i fanget, griper tak i hele ansiktet mitt, gliser, og gnurer ansiktet sitt i mitt - ubeskrivelig!

Første sprøyta jeg satte med hormoner blir nevnt i intervjuet. Jeg husker den sprøyta som om at det skulle vært i går. Jeg satt med den i hånda i sikkert en time før jeg klarte å sette den, det var så intenst. Plutselig ble det konkret at vi ikke fikk til å få barn på egenhånd. Jeg hadde jo visst lenge at vi måtte ha prøverør, men det hele var så diffust - helt fram til nettopp dette øyeblikket. Sprøytene etter denne gikk lettere, heldigvis. Da Anja var født, og var innlagt på neonantalavdelingen, så måtte jeg ha blodfortynnende sprøyter. Mens jeg var innlagt på barsel, så var det jordmødre som satte disse, og jeg enset de i grunn ikke. Da jeg ble utskrevet, måtte jeg sette de selv. Å sitte nede på pasienthotellet, med barnet mitt 5 minutter unna, liggende i kuvøse, og så sette sprøyte på seg selv... surrealistisk. Vondt! Det føltes så feil - hvorfor skulle jeg sette flere sprøyter, når jenta mi er her? Svangerskapet skulle både begynnes og avsluttes med sprøyter...

Var veldig koselig å lese senere utgave av KK :)

Jeg sier også en del om hvordan det på for parforholdet, og hvordan jeg og JK har det i denne prosessen. Jeg får i grunn ikke rost han nok, verken i intervjuet, eller ellers. For han er rett og slett fantastisk! Den tålmodigheten, den rene, kjære, ærlige omsorgen og kjærligheten han har - den er helt unik! Jeg og Anja, vi er kjempeheldige! Hadde det ikke vært for støtten har gir, så er jeg jaggu ikke sikker på hvor lenge jeg hadde holdt ut med prøverørsprosessen! Når jeg ser på hans rolle i denne prosessen, så er det helt klinkende klart at det er ikke bare jeg som har ofret av meg selv for å komme i mål. Nå så ser jeg at han super med Anja Therese, det er en drøm å være vitne til.

VI var tidlig ute med å snakke om barn nummer to etter at Anja kom til. Begge trives med foreldrerollen. Og hadde jeg ikke hatt en fin erfaring med hvordan vi som par hadde stått i utfordringene som prøverørsbehandlingen, så hadde det ikke vært aktuelt å skulle gjennomgått flere runder. Men akkurat det er aktuelt! Såpass aktuelt, at jeg allerede holder på med medisinering for å forhåpentligvis få sette inn ett av de to embryoene vi har liggende på sykehuset i løpet av august! Det vil jeg gjerne fortelle om litt senere ;)


Men altså, prøverør er dyrt, utmattende, og det merkes godt på forholdet! Det blir altoppslukende, en tidstyv - både fysisk og mentalt, givende og tappende. Det som har reddet meg og JK, er at vi begge gir 100% i forholdet, og i familieforøkelsen! Jeg har vært i kontakt med andre som skulle inn i prøverørsprosessen, og jeg har fått tilbakemeldiger om at de på grunn av bloggen visste at det var en krevende prosess, men at de likevel ikke var forberedt på hvor tungt og krevende det faktisk er.

Jeg er glad jeg fortalte min historie i KK, det har hjulpet meg med å se det hele litt utenfra,. Det at jeg har fått sagt mitt, er en ting, men jeg vet at flere har fått hjelp av at jeg har vært åpen om det hele. Og det er det jeg setter mest pris på - å vite at jeg har vært noen til hjelp, ved å sette ord på opplevelsene og følelsene gjennom disse prosessene.. Det har blitt noen prosesser; ferskforsøk, fryseforsøk, svangerskap, prematur fødsel og tiden etter.... Det begynte med KK, det har fortsatt på bloggen.. Det er både gøy, spennende, nervepirrende, freaky, og skummelt å blottlegge seg slik! Krevende har det også vært, men helt klart verdt det.

Nå så skal jeg omorganisere hodet, og innstille meg på tiden fremover - spennende tider framover, spennende tider :)

 

#KK #KKlivet #IVF #prøverør #MA #missedabortion #tilbakeblikk #svangerskap #gravid #barnløshet #helse #mammablogg #baby 

Tiden på Neo, del 3 - oppholdet i bilder!

Tenkte jeg skulle dele litt bilder av oppholdet på neonantal, og litt etter vi kom hjem. Bildene jeg viser her, er bare bildene jeg ha tatt. Bildene til JK har jeg ikke fått orden på enda, men det blir det og ;) Tenker å vise litt "Anjas første ....." bilder. Og noen for å prøve å vise hvor lita og nett hun var, og ikke minst hvor mye hun har vokst! 

 

Dette bildet er tatt av en bilde jeg fikk av ei småhysterisk men herlig jordmor da jeg fortsatt lå inne til observasjon. Da hun fikk vite at jeg enda ikke hadde fått sett et eneste bilde av jenta mi en gang, så la hun på sprang ned på neo for å ta bilde av henne! Dette er det første bildet jeg fikk se av henne selv. Se så tynn hun er stakkar!

 


Blir tatt vare på i kuvøsen.


Mammakos!


Endelig i seng! Den gråe boksen som henger i enden, er temperaturinnstillingene til vannmadrassen hennes.


Her storkoser hun seg! Ligger og gnurer nesen inn i flanell-kluten (eller tøybleien som de kaller det på neo), og kjenner varmen fra kanten på vannmadrassen - herlig!


Barselavdelingen på sykehuset i Ålesund har denne tavlen med alle datoene og månedene i året. Jeg husker jeg synes det var rart å hadde bidratt med en rød nål på den 2. Januar! Ting føltes enda så fjernt! Morsomt var det at hun jeg delte rom med i begynnelsen, hun fikk sin gutt samme dag som jeg fikk Anja, så vi bidro med hver vår nål i ulik farge den dagen :D


Her er lillemor en uke gammel. Hun feiret med å være våken i 45 minutter i strekk! Det er mye for et prematurt barn i den alderen hun var, men ikke så mye at det er særlig uvanlig. Vi har forberedt på at det resulterte i at hun skulle ta igjen dette med å ha såkalte sovedager. Og det gjorde hun.


Første bad

 


Får god hjelp av ene intensivsykepleieren som vi hadde som kontaktsykepleier


Anja fikk drikke av en 10ml sprøyte, spennende å drikke litt selv også! Hun kunne ta til seg hele 2ml på et drag på denne måten.




Klarer ikke la være å tulle øøørelitt ;)

 


Mating! Tror dette var det første måltidet inne på familierommet.




Pappa er god å holde i fingeren mens mamma mater

 


Stort øyeblikk - første gang med klær på! Dette er en body i størrelse 44!


Påkledd og avslappet i fanget til mamma


Første gang med fult antrekk


Smiiiil


Skulle få besøk - så jeg prøvde på henne noen klær - all pink




Medisinering! Dette er koffeinsitrat, som hjalp henne med å puste



Akupunktur for å prøve å redd melka. Prøvde tre ganger, fungerte dessverre ikke for meg!
Jeg tror det grusomme ammepresset og depresjonen ødela mye her! Hvor mye morsmelk produserer man når man sliter med morsfølelsen?

 
 


Har det helt topp! Nettopp spist seg i søvn, og holder mamman sin i handa..

 


Milepæl - termindatoen!
Det vises ikke så godt på akkurat dette bildet, men her har hun en body på seg
med teksten "born in 2014", som hun fikk med en av fadderene sine.



Nybada, og i størrelse 50 uten å drunke i dem! Herlig sett hun fikk av ene fadderen sin.



Ut på tur! HERLIG! Emmaljunga Edge Dou - Brown Flowers, med classic cryptonie - ei fantastisk vogn!!

Om hun har vokst siden fødsel? Tja, hva synes du?


Her ser du Anja sammen med en bamse hun fikk i barselgave. Det første bildet er hun 5 uker (brukte str 44), bilde nummer to er hun 3 mndr (brukte str 50), og det siste bildet er veldig nytt, og hun er ikke langt i fra å være 7 mndr på det siste her (størrelse 68).

 

 

Og her, samme jenta, samme smokken! Det første bildet er hun 2 dager på, det andre rundt 4 mndr!

 

Jo, jenta vår har vokst! Og hun er fantastisk nydelig og herlig! Bare se:




#mammablogg #prematur #jente #baby #datter #neo #neonantal #emmaljunga #vogn #ålesund #sjarmklump #svangerskap #svangerskapsforgiftning #morskjærlighet #mammahjerte #depresjon #psykiskhelse

Tiden på Neo, del 2; kaoset i mammakroppen

Dette innlegget har jeg nølt med å skulle legge ut. Jeg har måtte snakket med JK, som har dyttet meg i retningen til å faktisk gjøre det. For noen må kunne fortelle denne delen av historien også. Ingen planlegger å få et prematurt barn. Ingen kan si at det er lett, selv om at forløpet går bra og barnet er friskt. Selvsagt, jo mer utfordringer, jo tyngre er det. Jeg vet vi har vært heldige, på mange måter, men direkte lett har det ikke vært - ihvertfall ikke for min del..

Så, her er det, innlegget jeg har tviholdt på;

Det å se tilbake på tiden på Neo, det er kaos.. Jeg var så i sjokk over å bli innlagt på grunn av den svangerskapsforgiftningen, og i sjokk og fornektelse over tanken på å få et prematurt barn. Å være så syk, uten å kjenne det på kroppen, å se legene være urolige, å ha mannen på vei hjem fra Frankrike - uvissheten om han rakk å komme frem i tide, å være redd for den lille i magen. Det ble for mye! Jeg pakket vekk og ned alle følelsene jeg klarte å pakke vekk og ned. Med svangerskapshormoner så er det ikke mulig å få vekk alt, med åh som jeg prøvde. Jeg måtte være sterk. Jeg skjønte at tiden fremover kom til å bli intens...Fra den dagen jeg ble lagt inn, og i lang tid fremover, slet jeg med depresjon.

Jeg husker godt øyeblikket hvor det gikk opp for meg at jeg var blitt mamma, da jeg forstod at lillejenta mi var kommet til verden... Jeg lå i senga på rommet hennes, men hun liggende på brystet mitt. Det var musestille på rommet, så jeg hørte pusten hennes... DA forstod jeg.. hun var virkelig, og hun var akkurat der, akkurat da! Tårene bare rant. En kombinasjon av "YES, vi er i mål" og "faen i helvete - det skal ikke være slik" og "stakkars liten jente".

Jeg kjente jeg var glad i henne, men morsfølelsen var ikke tilstede. Den tok det lang tid før jeg fikk oppleve.. Jeg jobbet så enormt med meg selv, jobbet for å ikke føle og kjenne etter, jeg ville ikke kjenne på hverken det positive eller negative. Depresjonen hadde tatt overhånd over tankemønstret mitt, hodet mitt ble min verste fiende. Skyldfølelse var den følelsen jeg kjente mest på, og skam.

Som nybakt mor får man jo gratulasjoner, fra venner, familie, og de ansatte på sykehuset. Jeg sleit sånn med det, for hva faen gratulerte de meg for? Jeg følte at hele verden raste sammen rundt meg, alle forventningene mine om hvordan det skulle bli å bli mamma kunne bare fordufte, siste del av svangerskapet var tatt fra meg - mye av det jeg hadde sett fram til hadde blitt tatt fra meg - så sto de der og gratulerte meg? huh...? Kødder du?

Motstridende tanker, motstridende følelser.... hele dagen, hele natten.

Uansett hvor glad jeg prøvde å være, uansett hvor mye jeg prøvde å kose meg med stundene med Anja, så var det hele et vakuum... så tett, så intenst, så..... ja, ord blir i grunn litt fattige. Jeg var så enormt redd og usikker, og prøvde å være blid og lykkelig. Det er jo blid og lykkelig nybakte mødre skal være? Jeg kom jo til uke 33+2 i svangerskapet, og alle leger, jordmødre og intensivsykepleiere sa jeg skulle være glad for å ha kommet "så langt". Og, ja, jeg var glad Anja ikke kom tidligere - men satan så skuffet og lei meg jeg var for at hun i det hele tatt kom for tidlig. Et hav av dårlig samvittighet ovenfor jenta, et enormt hat over egen kropp som "ikke engang klarer å fullføre et svangerskap". Kroppen min har lenge vært en mantra for hat, på grunn av kroniske smerter, ufrivillig barnløshet osv... men dette fikk nå en helt ny dimensjon. Noe så "elementært" som å fullføre et svangerskap er for vanskelig for den greia jeg har som kropp!

Denne mistilliten, dette hatet over egen kropp var mye av grunnen til at jeg hadde fødselsangst. Tanken på å måtte samarbeide med kroppen min er enormt skremmende. Dette gjorde at også amming var et vanskelig tema. Og når man får barn, så er jo dette med amming et viktig og sentralt tema. Jeg klarte ikke bestemme meg for hva jeg ville. Det skjedde så enormt mye rundt meg som jeg ikke visste hvordan jeg skulle forholde meg til, følelsene og tankene sprikte i alle retninger. Siden Anja var så frisk, så var det lett for avdelingen å sette personale "på henne", de var ikke nødt til å ha de samme menneskene konstant, de kunne variere på personalet. Og det sto i papirene at jeg var usikker på dette med amming. Dette resulterte i at det var minst (!)  tre stykk som spurte meg ang amming - daglig! Noen ansatte kom jo tilbake, men de var jo spent på om jeg hadde bestemt meg mens de hadde vært borte. Dette gjorde meg mer usikker, jeg følte meg utrygg, presset og det hjalp virkelig ikke på at jeg skulle komme til en avgjørelse.

Det var i grunn lett å prate med de aller fleste som jobbet der, men det var bare et par stykk det føltes greit å utlevere seg til. Det å sette ord på at det ikke føltes naturlig å skulle amme, det var beintøft - for alt av leger, jordmødre, samfunn og "sunn fornuft" tilsa jo at amming er det mest naturlige i verden. Sånn føler ikke jeg det. For min del, er amming ekkelt, unaturlig og sinnsykt privat. Og å gå imot strømmen slik, er hardt! Og det gjorde det ikke lettere at samvittigheten min ovenfor lillemor presset meg i retningen til å amme med at hun var veldig sugelysten. Det å skulle ha sykepleiere og samboer tilstede, samtidig som at rommene har glassvegg ut til avdelingen. Jeg hadde ikke lyst til å være i min egen kropp en gang om jeg skulle amme, så tanken på å ha "publikum" var helt grusom. Jeg vippet lenge på om jeg skulle prøve det. Jeg måtte til slutt be sykepleierne om å slutte å spørre, det ble for intenst, jeg klarte ikke finne ro til å bestemme meg. Jeg skulle så ønske jeg var av de mødrene hvor amming falt seg naturlig - jeg kjente at jeg var så misunnelig på de som slapp dette stresset og presset, samtidig så synes jeg det var helt greit at jeg sleit med det - for fytti rakkern så ekkelt amming er. Rasjonell tankegang much?

Jeg klarte å prate skikkelig med ene sykepleieren vi hadde mest, og det ble tilrettelagt rundt oss litt bedre. De fant ut at ikke "hvem-som-helst" av personalet kunne være med oss, at det rett og slett burde være de samme folkene så mye som mulig. Mer ro, mer stabilitet. Og vi fikk inn på familierom - mer privatliv! Kombinasjonen med mer ro, mer privatliv, og et par kloke ord fra sosionomen på huset, valgte jeg å prøve å amme. Det sosionomen sa som gjorde at jeg ville prøve, var at det er greit å virkelig vite hva man har "sagt nei til" på en måte, det var greit i vite hva amming egentlig var før jeg svartmalte det helt. Jeg holdt ut en uke. Jeg trivdes ikke med det i det hele tatt. Jeg begynte å grue meg til hun skulle ha mat, det hele føltes feil. Det føltes jo heller ikke rett å mate henne gjennom sonden, men ingenting stemte.

Jeg var opprørt, trist, lei meg, deprimert, full av skyldfølelse og fortvilelse. Jeg visste og kjente at morsfølelsen ikke var på plass, og dette ammestresset gjorde tilknytningen tyngre. Jeg gikk på autopilot, gjorde det som var forventet av meg, samtidig som at jeg bare hadde lyst til å fordufte. Hvert sekund føltes umenneskelig langt, og jeg ville vekk fra hvert ett... Jeg hadde ikke selvmordstanker, men et dypt ønske om å ikke eksistere. Mange av valgene jeg tok, tok jeg fordi jeg kjenner grunnverdiene mine, ikke fordi jeg klarte å tenke mye rasjonelt og ta veloverveide valg i situasjonen jeg sto i. En form for autopilot her også.

Jeg begynte å pumpe samme dagen som keisersnittet, så hun fikk morsmelk, men etter en stund, gikk produksjonen sakte men sikkert ned, selv om jeg drakk mye, spiste skikkelig og pumpet regelmessig. Rigmor, den mest fantastiske sykepleieren de har på neo, så at jeg sleit, både med produksjonen og amming. Hun nevnte at morsmelkerstatning og flaske er et vel så godt alternativ. Jeg brukte en dag eller to på å bestemme meg. Jeg var så redd for å velge feil, for det som stemte der og da, trengte ikke stemme da jeg kom hjem og visa versa. Den sykepleieren, Rigmor, hun var rett og slett bare halt fantastisk å ha - sånn rent generelt. Jeg følte meg som et menneske rundt henne, ikke bare en "verge" som skulle være der for barnet sitt. Vi kunne prate om alt mellom himmel og jord, vi både lo og gråt sammen! Jeg satte sånn pris på å ha henne der, at bare jeg skriver dette, så kjenner jeg at jeg savner henne, og at jeg er innmari glad hun var der.

Det var, i grunn, mange flotte ansatte der. Dog, enkelte kunne jeg vært foruten. Jeg husker en gang jeg satt og ammet, og etter å ha prøvd en stund, dro jeg i snora for å be om mat slik at hun fikk via sonden istedenfor. Jeg la et pledd over skuldra mi, på tvers over slik at jeg ble tildekt til sykepleieren kom. Alle visste jo dette med at jeg synes dette var ubehagelig og privat - trodde jeg. Dama kom og løfte på pleddet for å se - jeg stivnet, klarte ikke si et ord. Det ble helt tomt i hodet, og det kom en flom med vanskelige følelser. Jeg klarte såvidt å ta rolig tak i pleddet og legge det over igjen..

En annen sykepleier, som jeg såvidt møtte, nesten kjefta på meg på ene legevisitten. Legene visste at amming var et vanskelig tema, og tok det hele med ro for at jeg skulle ta det med ro. Melkeproduksjonen hadde nettopp begynt å gå ned, uten av jeg forstod hvorfor, og jeg var fortvilt, for uansett måte jenta skulle få mat, så ville jeg det skulle være morsmelk. Så jeg gjorde det jeg kunne for å holde melka. Sykepleieren satt under visitten og så strengt på meg, og sa at jeg vinglet for mye, og at jeg rett og slett måtte bestemme meg, ikke rart produksjonen gikk ned om jeg ikke var dedikert til det. Hvordan skal man reagere på slik når man sitter der utslitt etter en lang natt med å prøve å amme, for så å gi mat gjennom sonden - før man måtte pumpe seg, utslitt og trøtt? Jeg ble så paff... Og det gjorde ikke problemene med amming noe bedre!

Første måltidet lillemor fikk med flaske, midt på natten, var det første måltidet hvor vi begge koste oss! Det var så godt å se og høre at hun koste seg, jeg slappet mer av - og det hele ble rett og slett fantastisk. Det var viktig for meg å kunne gi morsmelk, så jeg fortsatte pumpingen.

Ikke lenge etter vi fikk inn på familierommet, så ble vi jo satt i karantene. Legene og sykepleierne inn med gule frakker og gummihansker. Og skulle vi forlate rommet måtte vi desinfisere hendene og ha på blå frakker. Jeg kunne ikke bruke pumperommet, så jeg måtte ha egen pumpe på rommet, og sykepleierne måtte springe fram og tilbake om vi skulle ha noe. Skulle jeg vaske klær, så måtte jeg forte meg å sette på en tom maskin på kokevask etter å ha vasket mine klær.. For noe dritt! Ikke nok med at vi skulle oppleve å få et prematurt barn og måtte ha behov for å bo lenge på sykehus, men så blir vi innestengt på denne måten også. Det hele var i grunn ensomt, men da vi ble satt i karantene ble det så enormt ensomt. Det å gå inn på avdelingen med blå frakk, føle de andre foreldrene ni-glane.. lite morsomt å være sosial da altså. Før det ble blå-frakk-regime, så gikk det jo an å snakke med de andre, dele erfaringer og ha et avbrekk fra rommet til den lille...

I løpet av oppholdet på familierommet, så fikk jeg besøk av Eva, jordmoren som hadde fulgt meg. Jeg ble imponert over at hun tok seg tid til å komme ned til oss, engasjementet hennes er fantastisk! Det var godt å prata med henne etter det som hadde skjedd. Jeg hadde ikke noen oversikt over hva som hadde skjedd, jeg hadde bare hengt meg på lasset som legene hadde styrt. Så å prate med henne om hvordan det hele gikk til gjorde godt. Selv, så forstod jeg ikke alvorligheten av svangerskapsforgiftningen, men jeg fikk satt det i litt perspektiv etter å ha snakket med Eva. Hun fortalte at hun aldri før har vært så redd for en pasient med svangerskapsforgiftning, og det var første gangen hun ikke hadde turt å få pasienten til å gå ned for å ta blodprøver. Jeg trodde det var vanlig at de fra laboratoriet kom opp og inn til kontoret for å ta blodprøver når det var svangerskapsforgiftning - men det var det da altså ikke.. Det å høre henne si dette, og vite at hun har masse erfaring som jordmor, det gir perspektiv. Jeg er glad jeg hadde den svangerskapskontrollen akkurat den dagen jeg hadde det, og at jeg allerede var i Ålesund, slik at jeg slapp helikoptertur fra Kristiansund eller Molde i alt sjokket.

Jo nærmere hjemreise vi var, jo mindre melk hadde jeg å kunne gi Anja, så Neo tok kontakt med barsel for å høre om noen av jordmødrene kunne prøve akupunktur for å få i gang produksjonen igjen. Tre dager på rad, uten nytte. Jordmor Eva stakk de to siste dagene, og hun sa at jeg skulle egentlig hatt effekt etter første behandling. Så hun prøvde litt andre plasser å stikke, men det hjalp heller ikke. Atter en gang nevnte hun hvor redd hun hadde vært for meg, og hvor glad hun var for at jeg hadde kontroll akkurat den dagen.

Siden Anja var ganske frisk, så var vi jo i grunn heldige med oppholdet på neo, det var et greit opphold, men jeg sleit med å være der og forholde meg til alt. Jeg var, og er, glad vi slapp et lengre opphold, og at lillemor var såpass frisk som hun var - det var lite stress rundt henne.  Så selv om det var et greit opphold, så var det bedritent også..

Det å komme hjem var både godt og surrealistisk. Det gjorde godt å komme ut av "neo-bobla", og endelig kunne begynne på den hverdagen jeg har drømt om. Starten hjemme ble amputert av at jeg fortsatt var deprimert. Jeg hadde gjort en feil, og det var å holde de negative tankene og følelsene for meg selv. Jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg hadde det tungt, og ihvertfall ikke hvor tungt jeg faktisk hadde det. De innerste tankene og følelsene bærer jeg enda, de har jeg ikke delt med en sjel den dag i dag. Jeg jobber fortsatt med å bli emosjonelt ferdig med oppholdet. Det hjelper at morsfølelsen, og morskjærligheten er en del av det daglige, men det tok tre måneder før jeg kjente på disse, så det kjennes fortsatt ferskt, og litt skjørt..Jeg lurer, hadde ammestresset vært annerledes om jeg hadde vært åpen om hvordan jeg hadde det - og ikke bare fokusert på bare det med vanskene rundt det alene, slik at jeg kunne fått hjelp på en mer helhetlig basis, og ikke bare på ammingen?

Nå skal jeg fortsette med å ta inn over meg det positive, flotte og fantastiske med å være mamma. Jeg skal jobbe sammen med psykologen min for å bli ferdig med de tunge negative følelsene jeg har i alt dette, jeg vil bli fri fra denne depresjonen!! 

Jeg har kommet et stykke, for jeg kan endelig si; Jeg er mamma til ei fantastisk, flott og herlig jente! Min øyesten, min helt!
Og, jeg kjenner det inni meg at det er sant!

 

#mammablogg #prematur #svangerskap #svangerskapsforgiftning #morskjærlighet #baby #mammahjerte #depresjon #psykiskhelse #angst #fødselsangst #amme #amming #neonantal

Tiden på Neo, del 1

Oppholdet vårt på Neo måtte jeg dele opp i flere innlegg. Det er umulig å komprimere oppholdet inn i ett innlegg. Det var mye som skjedde på kort tid, mye å sette seg inn i, mye å lære, oppleve, erfare, føle.. Så jeg har delt det inn i flere deler.....

Her er del 1, som er nesten som et lite sammendrag av oppholdet:

Neonantal intensiv seksjon (neo), eller prematuravdelingen som det gjerne kalles på folkemunne, er en egen avdeling for premature - syke nyfødte eller spedbarn opp til 3 mnds alder. Det var her vi begynte hverdagen som foreldre.

Jeg hadde allerede en liten anelse på hva det var jeg skulle møte når jeg skulle ned på Neo for å møte Anja for første gang, da jeg tidligere har besøkt ei venninne der, pluss at jeg hadde blitt informert av de sykepleierne fra Neo da jeg ble innlagt.. Så jeg visste allerede at rommene skulle ha dempet belysning, og at det hang lydøre på veggene for å være med på å passe på slik at vi ikke kom med unødig bråk for de små. Jeg visste at det var noe som heter cpap, og at det var måleutstyr som kunne utløse alarmer i tider og utider. Det er intensivsykepleiere inne på rommet nesten hele tiden om noe skulle skje. Jeg var redd, samtidig så var det greit å vite litt av hva jeg gikk til slik at det ikke ble noe flere sjokk.

Før keisersnittet, så gjorde jeg alt jeg kunne for å forberede JK på hva han kom til å møte der, for jeg visste jo at han kom til å være på neo før meg denne gangen. Det var også en måte å forberede meg selv.

Lydøre

Men uansett hvor mye jeg forberedte meg selv, så visste jeg at ingenting kunne forberede meg helt. Jeg ante jo ikke hvor frisk eller syk Anja kom til å være. Heldigvis, så viste det seg at hun var en av de sterke, friske og spreke barna på avdelingen. Akkurat det var kjempegodt.

Allikevel så var det tungt, å måtte ta barnet sitt opp av en kuvøse for å kose.. å måtte slå av/på monitoren som fulgte med pulsen og oksygenmetningen (eller "fotlenken" som jeg kalte den) om vi skulle flytte på henne. Å mate henne via en sonde, og ha henne til å smake på melk via en sprøyte i munnen. Å måtte være inne på et lysdempet rom, snakke med dempet stemme... Det er ikke akkurat slik man ser for seg å starte mammalivet sammen med barnet sitt.

Dagene gikk med på å være sammen med Anja. Vi fikk en sykehusseng inne på rommet, så hun kunne ligge oppå en av oss hele dagen. Og der var vi, fra vi sto opp, til vi skulle legge oss. Dagene var flyt med kenguru (at de ligger på brystet til en av foreldrene, helst hud mot hud), bleieskift, pumping og mating. Vi fulgte med på blodprøvetaking, og andre prøver som ble tatt.


Kengurukos



Hun lå i kuvøse i fem dager, og etter det lå hun i en seng som hadde vannmadrass for å regulere varmen. Det var utrolig godt å få vekk kuvøsen! Hun ble brått så mye mer tilgjengelig. Da var det bare å løfte henne opp.. Da hun lå i kuvøsen måtte vi åpne lukene på siden, holde over henne for å forberede henne på at noe skulle skje, før vi kunne få taket til kuvøsen til å stige mot taket. Så måtte vi regulere temperaturen på kuvøsen slik at det ikke gikk noen alarmer på den, før vi måtte sette oksygen og metningmåleren på pause, før vi ENDELIG kunne ta henne opp. Fotlenken måtte vi ordne med da hun lå i vanlig seng også, men det var jo bare å sette fingeren på en skjerm, så var det gjort!

Da hun fikk over i seng, så var det på tide å bruke stellebord også, en ny verden bare det alene, da vi tidligere gjorde det i selve kuvøsen. Det å koble av fotlenken, og så bære henne til en annen ende på rommet  - wow! At noe så lite og enkelt som å bære barnet sitt til et stellebord - så stort det var! Alle slike små seiere, alt som man til vanlig tar for gitt...


Endelig i egen seng!!

Vi gjorde det meste selv, av mating, og av stell på dagtid. På natta så var det sykepleierne som hadde omsorgen. Det var en del å sette seg inn i, det hadde det jo vært hadde vi fått et terminfødt barn også, men når man har et prematurt barn, så må man ta noe mer hensyn, og tilrettelegge for det premature kroppsspråket, og de behovene de har som terminfødte ikke har. De har en tendens til å "skyte" ut med hender eller føtter. Når de gjør det, så kan dette gi utslag på pustingen deres, og kan bli farlig. Anja var heldigvis veldig flink til å trekke til seg både hender og føtter på egenhånd, men vi måtte passe på så at når hun gjorde disse bevegelsene, så burde det være noe der som "møtte" henne. Så når hun strekte ut handa si, så måtte vi passe på at den stoppet i noe. Når vi skiftet på henne, så hadde vi et lite pledd som lå over armene hennes, og vi måtte passe på så at om hun sparket ut med beina, så traff hun magen vår. Og for å hjelpe henne at hun skulle være "samlet" slik, så skulle hun ligge på siden når vi skiftet bleie på henne. Har du prøvd å skifte bleie på et barn som ligger på siden? Det er sabla mye mer knøl enn når de ligger på ryggen! Legg til at hun var lita og at man da er rett for å rive i stykker det lille vesenet, så blir det rett å utfordrende å utføre noe så "simpelt" som et bleieskift.


Litt veiledning må man ha innimellom, da er flinke sykepleiere gode å ha!

Pustesentret hennes var noe umodent, så andre natta hadde hun metningsfall, et pustestopp. Hun hadde blitt blå og de måtte hjelpe henne for å få henne til å puste igjen. De begynte å gi henne koffeinsitrat for å trigge pustesentret. Det fungerte kjempefint, og hun hadde ikke flere pustestopp hvor hun trengte hjelp igjen. Hun hadde en lite pustestopp som resulterte i en alarm første natta hun var uten den medisinen igjen, men dette var visst helt normalt, og ikke noe å bekymre seg over.

Hun var nær på å få gulsott, det er svært vanlig at de premature får det. Anja lå så akkurat på grensen til å måtte ha lysbehandling. Legene ville gi henne en sjanse til å rette det opp selv, og sannelig så gjorde hun det! Vi delte rom med en annen familie, der var det en liten gutt som var prematur, og han måtte ha lysbehandling. Lettelsen var stor da vi fikk vite at hun slapp den behandlingen, da de må ligge med en slags lysslynge inne i senga, og ha bind over øynene! Et par ganger var det blodprøvetaking, bare for å følge med noen verdier i kroppen, så var hun gjennom en "stikkprøve" da et annet barn hadde påvist en bakterie. Stikkprøven var en slik q-tips, i nese, munn og rumpe.

Da Anja var rundt 10 dager, fikk vi inn på familierom. Der kan man bo å være sammen med barnet sitt 24/7. Det var utrolig godt å kunne være med henne hele dagen. Selv om at vi fortsatt levde i ei boble, så var det fint med et slik rom, det ble mye "friere", og det ble mer ro, da man slapp å få med seg at det gikk alarmer osv hos de andre barna på avdelingen. Her kan man sakte med sikkert prøve seg fram med dagslys på den lille, sitte i en sofa, og se tv - eller bare kose. Det var utrolig godt å slippe å gå fra rommet på barsel og ned til avdelingen, og særlig godt var det å slippe å bo på pasienthotellet. Det å kunne være sammen med henne hele tiden var kjempegodt!! 




Kommet til rette på familierommet!

På ene legevisitten, jeg husker ikke om det var den første, eller andre etter vi fikk bak på familierommet, men legen og sykepleieren kom vandrende inn med en stor gul frakk med åpningen bak, og med plastikkhansker. Anja hadde testet positivt på stikkprøven. Hun var ikke preget av bakterien, men hun var "full" av den, alle tre prøvene slo ut positivt. Denne bakterien er ufarlig for voksne mennesker, og for Anja da hun ikke var preget av den, med de andre barna på avdelingen burde ikke utsettes for den, da de i verste fall kan dø av den da den går til lungene og pusten deres. Åh, så takknemmelige vi var for at Anja ikke var preget over å ha den bakterien.

Tilværelsen etter det ble kjent at hun hadde testet positivt på den bakterien, ble en helt annen. Fra å være i en boble, så måtte vi nå være i en boble i den andre boblen. Leger/sykepleiere måtte ha disse gule frakkene på seg når de var inne med oss. De kunne ikke ta i noe som helst uten hansker. Skulle vi inn på avdelingen, f.eks til foreldrerommet å hente oss mat, så måtte vi ha på oss en blå frakk, og sprite hendene så ofte som mulig. Vi kunne ikke gå tilbake på det familierommet med fat og bestikk vi hadde brukt, det måtte sykepleierne ha med seg, slik at det ble behandlet rett mtp smittefare. Vi fikk en egen gul "Biohazard" søppelbøtte inne på rommet, og en egen gul sekk til å ha skittentøyet som tilhørte sykehuset i. Jeg pumpet jo melk, men kunne ikke benytte meg av pumperommet mer. Jeg måtte ha en egen pumpe på rommet, og jeg måtte hele tiden be sykepleierne om at de skulle komme med nye rene flasker, og for at de skulle komme å hente melka etterpå.

En slik var det vi hadde på rommet!



Når vi fikk beskjed om at vi nærmet oss hjemreise, så måtte JK dra hjem og ordne en del småting før det var klart til å ta i mot oss. Han måtte reise fra den plassen han aller helst ville være, mens jeg ble veldig alene inne på rommet. Ble veldig innestengt der da jeg ikke kunne gjøre noe utenfor rommet uten å okkupere en sykepleier, og selv om at de oppfordret meg til å ta "pauser" slik at jeg kunne ut og lufte meg eller gå på butikken, så hadde jeg ikke samvittighet til å gjøre det mange ganger - eller lenge om gangen.

Legene ville ikke teste henne flere ganger for å se om bakterien forsvant. Vi fikk beskjed om at vi var for nær hjemmereise til at det var noen vits. Så da var det bare å sitte inne på det rommet da. De andre foreldrene kunne sette barna sine inne på avdelingen å få legene og sykepleierne til å passe på de der mens de var ute på butikken eller lignende. Den friheten hadde ikke jeg. Under en legevisitt, så ville ene legen teste henne igjen allikevel. Av ren nysgjerrighet. De hadde ikke sett denne bakterien på avdelingen på 11 år, så situasjonen var nokså spesiell for dem også. En stund var det nært at alle ansatte måtte teste deg, at de måtte gå over alle hygienerutiner og full rulle på grunn av den. Men de fant ut at bakterien lillemor hadde, var fra en annen stamme enn den som det andre barnet hadde.. Uansett, det ble bestilt nye prøver. For at hun skulle blitt erkjent fri for bakterien, måtte hun avgi tre rene prøver, tre ulike dager. Så det var ikke bare bare å få erklært henne fri for denne bakterien.
Dette skjedde så på tampen av oppholdet, at vi ikke fikk svar på prøvene mens vi var der. Jeg ringte de etter vi kom hjem - hun var fortsatt en bærer, men det var ikke behov for å ta noe hensyn utenfor avdelingen på sykehuset.

26. Januar, da Anja var 24 dager gammel, fikk vi endelig komme hjem! Det var ubeskrivelig godt. Samtidig som at det var sårt - litt vanskelig å forklare. Vi var hjemme i god tid før hun skulle vært født, og hun var fortsatt under to kilo da vi kom hjem. Alt føltes fremmed, ukjent og skummelt. Overgangen var allikevel ikke så stor som jeg trodde, familierommet hadde vært til god hjelp til å bli selvstendig.. Men det ble som jeg sa før vi reiste; det jeg savner mest er å kunne dra i snora og be om mat til henne....;)

Endelig hjemme!!
Godt å ha ei stor trygg hånd å holde i <3

Jeg har blitt mamma!

Nå har jeg blitt mamma. Termindatoen er enda nesten en måned unna, og lillemor har vært her i over tre uker allerede - hun ble en prematur liten prinsesse.

 

Jeg begynner på begynnelsen:

Jeg skulle på svangerskapskontroll i Ålesund i romjula, den 30 desember. Jeg møtte opp blid, fornøyd og fastende, tok blodprøvene til studien, og møtte opp hos jordmor Eva etterpå. Vi gikk gjennom en del spørsmål vedrørende studien, før hun sjekket urinprøven jeg hadde med. Det tok ikke lange tiden før hun sa «du hadde veldig masse proteiner i urinen din». Så ble det blodtryksmåling. Hun tok tre trykk etter hverandre, før hun sa at blodtrykket mitt var veldig høyt. Det ble behov for blodprøver, og siden det ikke gikk an å bruke de blodprøvene jeg allerede hadde tatt den dagen, ringte hun laboratoriet for å få dem til å komme opp for å ta nye prøver av meg. Så fikk jeg vite at jeg hadde svangerskapsforgiftning, og at hun regnet med at jeg kom til å bli innlagt. Jeg reagerte nesten ikke da hun sa det, det var så surrealistisk ? jeg følte meg jo ikke syk. Jeg hadde vann i kroppen, men det trenger jo ikke bety noe som helst det heller, og hodepinen min hadde ikke blitt verre den siste tiden. Så jeg skjønte fint lite av hva det var som foregikk i grunn. Jeg måtte også ha en ultralyd for å se om det sto bra til med den lille.

 

Ikke lenge etter blodprøvene var tatt, kom det en lege som førte meg inn på et rom, for å ta ultralyd. Han gjorde noen målinger, både av jenta, og av navlesnoren. Han synes jenta var lita, og blodgjennomstrømmingen til navlesnoren var ikke helt optimal, men det var langt i fra kritisk. Han så på tallene fra blodtrykksmålingen, og sa «med disse tallene blir du lagt rett inn». Jeg ble vist til en stol ved inngangen til Føden, med beskjed om å vente der.

 

Hvor lenge jeg satt, er jaggu ikke godt å vite. Da jeg kom inn, så fikk jeg en seng, en sykehusskjorte og streng beskjed om å legge meg ned og slappe av. Det kom ei og skulle sette veneflon på meg, hun ville ha en på hver hånd, en til væske og en til eventuelle medisiner. På venstrehånda gikk det fint, men på høyrehånda prøvde hun tre ganger før hun ga opp. Jeg var rett og slett for håven til at hun klarte å treffe blodårene mine. Det obligatoriske armbåndet kom også på. Nye blodtrykksmålinger sto for tur..

Blodtrykksmåling på gang!

Jeg fikk besøk av en jordmor. Hun snudde opp ned på hele tilværelse min! Etter at vi hadde snakket en stund, så satte hun seg på sengekanten min og sa «du må forberede deg på å være her til du har født». Og, jeg fikk beskjed om at det kunne kom til å skje fort!!

 

Jeg skjønte ingenting, bare at de i rundt meg var alvorlige, sa rare ting om at jeg var syk - og at jeg kanskje kom til å bli mamma før jeg visste ordet av det. Jeg ble redd. Redd fordi jeg var bare 32+6, og redd fordi jeg følte meg så sabla alene. Tårene trillet av frykt og vantro.

 

JK hadde da vært i Frankrike siden 5. desember, og hjemreise sto til å være på nyttårsaften - men når han er ute og reiser, så finnes det ikke garantier på hjemreisene. Jeg ba ham om å ringe, og når jeg fikk han på tråden, så sa jeg at han rett og slett bare måtte komme seg hjem! Arbeidsplassen hans kunne bare drite i å holde han i Frankrike mens jeg lå på sykehus og det ikke var noen som visste når jenta kom til verden. Det var en stykk paff JK i andre enden på telefonen... Men han skjønte alvoret, og lovte å komme hjem med planlagt fly, og om jobben i Frankrike ikke var ferdig, så fikk de sende en ny montør. Men på grunn av flytidene på nyttårsaften så kunne han ikke komme til Ålesund før første nyttårsdag.

 

Behandlingen for blodtrykket begynte, jeg fikk noen piller, Trandate, som skulle regulere det. Jeg fikk også den første lungemodningssprøyta. Mens jeg lå der, kom det en barnelege og en sykepleier fra Neonantal avdelinga for å snakke med meg. De informerte litt om hva som skjer etter at et prematurt barn er kommet til verden, slik at jeg skulle vite hva som skjedde med lillejenta så snart hun var ute.

 

Mens jeg lå der, livredd, usikker, sjokkert, ensom og spent - hørte jeg at det var ei dame på naborommet som fødte - hun hadde det ikke særlig godt. Med beskjeden jeg fikk om at jeg kom til å bli mamma snart i bakhodet - og med sterk fødselsangst, så var det grusomt å ligge i senga og høre på vrælingen på naborommet. Det tok ikke lang tid fra jeg nevnte dette til ene jordmora, før jeg ble flyttet over på barsel.

 

På barsel føltes ting roligere, muligens fordi jeg ikke ble stresset over å høre på en fødende kvinne. Blodtrykket ble målt med jevne mellomrom, og de begynte å ta CTG for å følge med lillemor i magen. Blodtrykket var veldig høyt, mens CTG målingene var greie. Det var ett eller annet de så etter, som ikke var tilstede under målingene, men siden det var prematurt, så var de fornøyde med at pulsen hennes var akkurat som den skulle, og at jeg kjente liv. Lillemor i magen hadde det helt topp. Jeg skulle ha to CTG og fire blodtrykksmålinger om dagen fremover. Jeg fikk, på nåde, lov til å hente kofferten i bilen, slik at jeg hadde mobillader og litt klær, men etter det var det streng beskjed om å holde senga. Jeg fikk lov til å gå på do, and thats it!




En av mange runder med CTG. Maskinen er egnet til premature barn.

 

Jeg var så spent, redd og nervøs, at jeg visste snart ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Kom jeg til å måtte føde vaginalt - noe jeg var livredd for? Ble det keisersnitt? Kom JK til å rekke å komme før det ble noe som helst form for fødsel i det hele tatt? Hvor lenge hadde jeg igjen av svangerskapet?

 

Hadde det ikke vært for at jeg delte rom med ei i nesten samme situasjon, så hadde jeg blitt helt tullerusk! Det var godt å snakke med noen som sto i samme situasjon, og som jeg kunne både le og snakke sammen med.

 

Nyttårsaften var en lang dag. Jeg responderte godt på blodtrykksmedisinene, og fikk lov til å gå på fellesrommet og ordne meg mat, men de ville jo helst ha meg i senga. Blodtrykksmålingene, urinprøve, blodprøver og CTG målingene gikk sin gang. Det kom leger og bekreftet det som jeg hadde fått hørt tidligere; jeg fikk ikke hjem før jeg hadde blitt mamma. Siste lungemodningssprøyte ble satt. Inni meg var det et svært kaos, samtidig som at jeg var nummen. Interessen til å få jentungen fortidlig var minimal. Jeg slet med å bli inneforstått med situasjonen, så jeg måtte slå på en slags autopilot. Da jeg satt på fellesrommet ved midnatt, og så ut over Ålesunds nyttårsfeiring, da var jeg bare trist.



Første nyttårsdag, da skulle endelig JK komme. Glede! Vi hadde jo ikke sett hverandre siden 5. desember, så dette gledde jeg meg svært til! Legen, Sissel, som forøvrig er den ansvarlige legen for studien i Ålesund, ville ta en ultralyd på meg denne dagen. Jeg synes det var svært godt å ha noen å forholde meg til, som jeg kjente fra før. Hun er en svært flink lege, som jeg trives godt med. Jeg fikk ta meg en dusj før ultralyden, og i det jeg kom ut av badet, så kom en jordmor og sa at legen var klar til å ta meg i mot. Da var det å spasere opp i 9ende etasje da, i sykehusskjorte, joggebukse og turban på hodet.. Det var rart å være der oppe, og at det var så stille. Det var jo helligdag og stengt. Jeg hadde vært der oppe mange ganger før på vanlige hverdager, så å være der på en helligdag i «slabbedask-klær» og turban på hodet.. jeg kunne ikke annet enn å le.

 

Ultralyden gikk fint, selv om at det var noe vanskelig å ta de målene som skulle tas. Jenta lå vanskelig til. Allikevel så målte Sissel seg frem til at hun var litt større enn det kollegaen hennes hadde målt babyen til noen dager tidligere. Blodtilførselen til navlesnoren var den samme, og lillemor hadde det bare bra i magen. Heldigvis!

 

Utpå kveldingen, så kom endelig JK. Vi fikk rom sammen oppe på barsel, vi ble klemt inn på et enerom, men det gikk fint. Sissel kom innom før vi la oss til å sove. Keisersnittet skulle finne sted neste dag. Jeg kunne ikke tro det. Jeg følte meg jo ikke syk! Hodepine hadde jeg jo hatt nesten hele svangerskapet, og den hadde ikke blitt verre. Jeg var ikke svimmel, hadde ikke uklart syn, ingen vondter av noe slag - og så var jeg allikevel så syk at de måtte ta ut babyen min før tiden? Jeg var inneforstått med at det var legene som tok denne avgjørelsen, og at jeg måtte bare høre etter - men jeg klarte ikke å godta det.

 

Dagen etter ble jeg vekt slik som jeg hadde blitt de siste dagene, av ei jordmor som kom trillende med et blodtrykkapparat, og mer blodtrykksmedisin. Hun kunne fortelle at keisersnittet skulle skje i to-tiden. Jeg fikk lov å spise en «lett» frokost, men både jeg og jordmor var enig i at jeg måtte spise meg mett når jeg først hadde sjansen, for det var lenge til neste måltid.

 

Da klokken nærmet seg rundt ett, så ble jeg trillet inn på føden igjen, de barberte meg, og satte inn kateter, før de satte meg inn på et rom for å vente på å bli trillet ned. Tårene presset seg på gang etter gang, jeg ville ikke dette. JK var ved meg nesten hele tiden. Han så nervøs og usikker ut han også stakkar. Dette var ikke noe gøy for noen av oss.

 

Jeg ble trillet ned til operasjonssalen, hvor alle skulle håndhilse og presentere seg. Jeg var kommet til et punkt hvor tårene bare trillet, jeg ville bare vekk der i fra, men jeg var hjelpesløs. Jeg kom meg over på operasjonsbordet, fikk veneflon i arma, og jeg fikk spinalbedøvelsen i ryggen. Jeg skalv, pustet uregelmessig og tårene rant.

 

Heldigvis så var en av legene som skulle gjøre keisersnittet en av legene jeg har møtt før. Det er Peter, legen som hjelper St.Olavs med å telle egg og gjøre målinger vedrørende prøverørsbehandling. Han har jeg vært inne hos flere ganger, og han er den flinkeste gynekologen jeg vet om, så da jeg fikk vite at han skulle være der, ble jeg vannvittig glad. Han var ikke enkel å kjenne igjen da han stakk frem hodet forran den grønne trekket som gjorde at jeg ikke så hva de drev med.. hans sto det med lue og munnbind, og sa «kjenner du meg igjen».. det tok tid, men jo, jeg gjorde det. Bare det å høre stemmen hans underveis gjorde at jeg følte meg trygg. Jeg hatet situasjonen, men jeg følte meg ihvertfall trygg!!

 


Illustrasjonsfoto

Jeg kjente de dreiv og herjet med meg, vondt var det ikke, men numment. Jeg lå og så på klokka, og på det grønne trekket som hang forran hodet mitt, mens tårene bare rant. Plutselig hører jeg barneskrik. Frøkna var ute - jeg var blitt mamma. Så innmari godt å høre at hun skrek for egen maskin, men allikevel så vondt å vite at hun ikke skulle ligge trygt i magen frem til termin. Etter samtalen med de fra Neonantal så visste jeg at de tok henne med på et annet rom for å undersøke henne. Jeg kunne høre at hun lå og skrek inne hos de.

 

Hvor lang tid det tok, det aner jeg ikke, men barnelegen kom plutselig bak meg, og holdt en baby inne i en håndduk. Min baby. Hun skrek. Første tanken min var «nei - dette er ikke rett, det skal ikke være slik... beklager lille venn». Barnelegen sa at det eneste hun hadde gjort var å tørke av henne, jenta pustet for egen maskin og var kjempeflink. Jeg fikk stryke henne på kinnet et par ganger før de måtte ta henne med seg. JK sto der, stolt som en hane og endelig pappa! Han fikk lov å være med de bort til neonantal avdeligen med en gang. Jeg måtte fortsatt syes, og overvåkes på kirurgisk intensiv før jeg fikk bort til henne. Legene som utførte keisersnittet var kjempefornøyde med snittet, og at jeg hadde mistet uvanlig lite blod.




Illustrasjonsfoto


Dessverre, så skulle det ta tid før jeg fikk sett lillejenta mi igjen. Jeg lå inne til observasjon, noe som er helt standard etter et keisersnitt. Jeg fikk krafitge smerter, som ikke ga seg etter at de pøste på med morfin. Smertenivået var ikke ukjent, på grunn av adenomyosen, men måten smertene var, det var nytt. Det ble innhentet en gynekolog som undersøkte meg. Hun dro av meg dyna, og klemte på livmora mi. Det fosset blod ut, både friskt blod og koagulert blod. Hun presset på til det ikke kom mer. Smertene forsvant. Ikke lenge etterpå så tok smertene seg opp igjen, og samme prosedyre igjen. De klemte på magen, og det rant blod. Så, at jeg mistet lite blod under selve keisersnittet, det tok jeg igjen her. Legene som sto rundt sengen min så alvorlig på hverandre. Nå måtte de finne ut hvor mye blod jeg hadde mistet. De hentet litermål og hadde blod i det, de tok vekk sengklær og veide de for å finne ut hvor mye blod de hadde i seg osv, samtidig som om at en jordmor sprang for å undersøke morkaka. Jeg følte meg jo helt fin, litt groggy på smertestillende, men ellers helt fin. Sulten, det var det eneste som var i veien for meg. Klokken var vel rundt 8 eller 9 på kvelden, så det var nært 12 timer siden sist jeg spiste, så jeg spurte om jeg snart kunne få noe å spise. Til svar fikk jeg et skarpt blikk med ordene «du får ikke noe å spise før vi vet om du må opereres eller ikke»! Først da skjønte jeg at smertene, klemmingen på magen og fossende blod ikke var normalt.

 

Jeg ble sjekket grundig flere ganger, til og med med ultralyd for å se om jeg hadde blod i buken, men det hadde jeg heldigvis ikke. Så faren gikk over av seg selv, heldigvis. Så fikk jeg jo mat etterpå, og det gjorde godt.

 

Naturlig nok hadde jeg lyst til å bli utsjekket av observasjonen på kirurgisk intensiv, slik at jeg kunne få se lillejenta mi. På grunn av episodene med blødningene, så måtte jeg ligge til observasjon natten over. Nedtur!!

 

Dagen etter når legevisitten var, så måtte jeg være ærlig på det at jeg følte meg i god form, selv om at jeg følte meg små skjelven, og at synet var uskarpt. Legen undersøkte refleksene mine på armer og bein, og det viste seg at jeg hadde hyper-reflekser, rett og slett at reaksjonen på det hun gjorde var overdreven mtp hva som var normalt. Dette var visstnok symptomer på kramper. For det er det som er en av farene ved svangerskapsforgiftning, at mor får kramper, noe som i verste fall er dødelig for både mor og barn. Jeg ble satt på magnesiumbehandling, et drypp, som måtte være i i 24 timer - og legen ville ha meg inne på det rommet jeg allerede lå. De som jobbet på avdelingen sa at jeg kunne få være der så lenge de hadde kapasitet til det. Alt jeg ville var å komme meg avsted for å se dattra mi.. Men det fikk jeg ikke..

 

Utpå kvelden så ble jeg flyttet tilbake på rommet mitt på barsel, de hadde ikke kapasitet til å ha meg til observasjon lenger. Jeg var ikke inne på rommet så lenge som 10 minutter før det kom to jordmødre og sa «nå skal du møte dattera di», så tok de tak i sengen, og trillet meg bortover.

 

Da jeg ble trillet bortover, og da jeg holdt henne i armene for første gang, var alt bare rot inni meg. Så glad for å se henne, for å endelig ha henne her. Så stolt over at hun pustet selv, og hadde det bra. Enormt dårlig samvittighet ovenfor henne for at hun kom til verden for tidlig. Selv om at jeg var glad jeg var der sammen med henne, og at hun lå i armene mine, kunne jeg gitt alt for å ikke være der i den situasjonen. Jeg ville ikke at hun skulle få den starten. Hun fortjente så mye bedre. Vanskelige motstridende følelser... Uansett hva jeg følte, uansett hva jeg tenkte - så var det EN ting som ikke kunne forandres; jeg var blitt mamma til ei skjønn lita jente. Endelig!


Første møte mellom mor og barn

 

Så, 2. Januar, klokken 14:51 kom Anja Therese til verden. Hun ble født i svangerskapets uke 33+2, og var 1495 gram og 42 cm.

Anja Therese <3

Uke 26 - Here I am!

Sinnsyke makaroni, jeg er 26 uker på vei. Det er fortsatt like ufattelig som det var den dagen jeg sto der med en positiv test i handa. Jeg merker jo at jeg er gravid, og jeg VET det jo, for all del - men det er et eller annet inne i hodet, en slags sperre, som gjør at jeg ikke klarer å INNSE at jeg er gravid. Det er så stort og ubegripelig. Etter å ha prøvd å bli gravid i fire år, så kanskje det er vanskeligere å fatte og begripe at man endelig skal få drømmen oppfylt.

JK er så søt innimellom.. han kommenterte et eller annet med at jeg begynner å få babymage.. jeg kan snart ikke annet enn å le av slike kommentarer. Begynner å bli et par tre stykk som har nevnt det, og de mener det bare godt. Jeg var tross alt 25 kilo mer enn jeg burde være da jeg ble gravid, og det synes enda den dag i dag. Det er mer overvektmage enn en såkalt "gravidmage" jeg går rundt og deiser med. Den peker noe mer framover, ja, men den er fortsatt det jeg kaller "tjukke-bolle-feita" mage... Egentlig rart det der, og en smule irriterende, at når jeg møter folk og er ærlig ang overvektsmage vs gravidmage, så skal alle "skåne" meg. Hvorfor ikke godta at det finnes folk som VET de er overvektige, og som ikke er redd for å sette ord på det? Jeg liker ikke overvekten, jeg trives ikke med den, og jeg godtar den ikke, så jeg må da for i svarte kunne være ærlig på at jeg vet den er der. For tro meg - jeg kommer til å bekjempe den overvekten når lillemor er ute. Mark my words!

Ang mage, så har jeg endelig fått SE magen bevege seg på grunn av lillemor inni der. Jeg har vært på kurs i Oslo, likemannskurs for Endometriose Foreningen, og fikk tidenes koseligste overraskelse etter jeg gikk og la meg lørdagskvelden. Vanligvis så kommer dyna rett opp til haka når jeg legger meg, med siden jeg skulle ligge og se på tv før jeg skulle sove, så lå dyna nede på lårene mine. Med ett var det ett eller annet i synsvinkelen som bevegde på seg, og jeg fattet IKKE hva det var. Jeg plantet blikket på "tjukke-bolle-feita" magen min, og det tok ikke lange tiden før magen flytta på seg. Vannvittig rart og fullstendig surrealistisk.



Neste uke så skal jeg til Ålesund igjen. Jeg er fortsatt med på den, selv om at jeg må ta dette tilskuddet av B12. I grunn en vanlig svangerskapskontroll jeg skal på, med litt ekstra enn bare en urinprøve og en samtale. Jeg skal ha glukosebelastning og en ultralyd i samme slengen. Dette er bare fordi jeg er med på den PCOS studien. De skal måle blodgjennomstrømingen til navlesnoren denne gangen. Blir spennende å se hva de finner ut. Håper på å få snakket med henne om at jeg sliter med tanken på fødsel. Hjelper meg ikke å vite hvor naturlig det er, hvor skapt kroppen er til det, hvor mange som har gjort det før meg - jeg har vært gjennom de tankene der og det har ikke hjulpet meg i det hele tatt, jeg ser at jeg er nødt til å ta opp dette med noen som faktisk KAN hjelpe meg med dette.

De siste ukene har vært greie egentlig. Etter jeg begynte på B12 så har hodepinen roet seg - selv om den ikke er borte. Får jeg lite søvn og hvile, så er hodepinen som før. Men jeg har mer energi og overskudd enn det jeg hadde før jeg begynte på tilskuddet, og det er godt. Jeg merker mer enn noen gang, at lite søvn og hvile en dag, kan ødlegge flere dager fremover, så når det har vært lite hvile, slik som f.eks i helga da jeg var på kurs, så sliter jeg mer i etterkant, så nå må jeg ta det med ro for å innhente overskuddet igjen. Håper inderlig at jeg snart kommer meg på pluss siden slik at jeg kan sveve litt på å ha overskudd frem til kroppen blir for tung..

Jeg har møtt et par andre gravide som har termin i samme tiden som meg selv, og oppdager at de er MYE mer "frampå" enn det jeg og JK er med innkjøp av babyutstyr. Pr i dag har vi kjøpt EN eneste ting. Stellekommode. Og den kjøpte vi fordi vi hadde fått en del småtteri, og hadde ingen plass å legge det. Vi har fått to dyner (i ulik str), en god del kluter, en body og et par sokker/tøfler. Det er alt vi har i hus. Jeg har ordnet med kjøp av bilstol, med base og adapter til vogn, med pose, regntregg og myggtrekk - men det skal ikke hentes før etter den 20. denne måneden. Vogn har vi tenkt å bestille rundt den datoen også. Så det er ikke lenge før vi har mer utstyr. Samt at det er to stykk som har sagt jeg skal få arve klær, så klær - det stresser jeg ikke med å handle inn. Så jeg kommer langt med å kjøpe inn vogn, seng og lekegrind i grunn!


Neste uke skal jeg også på en 3D ultralyd, og det gleder jeg med så enormt mye til. Jeg har jo sett henne flere ganger før, men det er noe helt annet å se det lille nurket sitt i 3D, der du får se trekkene i ansiktet. Jeg var usikker på om jeg skulle bestille meg denne timen, med tanken på at det er muligens bare denne gangen jeg går gravid og har mulighet til det, så ville jeg ikke se tilbake på svangerskapet og angre på at jeg ikke gjorde det. Nå gleder jeg meg bare. Ekstra stas er det siden vi får med en DVD med film og bilder, så det er noe vi kan vise henne når hun blir større.

Avslutter dette innlegget med de stikkordspunktene denne gangen også :)

På vei:
26+1

Igjen til termin:
Rundt 14 uker

Kjønn:
J
ente

 Navn:
Har navnet klart (så fremt hun kler navnet), og det er ikke hemmelig, selv om jeg ikke vil dele det på bloggen.
(Jeg håper jeg slipper henvendelser på facebook av nysgjerrige som gjerne vil vite. Jeg
vil ikke ha et rush på facebook!)

Trimester:
2

Neste kontroll:
Tirsdag 19. November
og 3D ul 22. November

Innkjøp:
Har kjøp
t en stellekommode

Bevegelser:
Daglig siden uke 18

Utålmodig:
Ikke enda

Vektøkning:
4-5kg opp fra utganngspunktet

Vann i kroppen:
Bittelitt. Merker det om jeg er mye og farter, men går bra om jeg er i ro

Melk  i brystene:
Nei

Strekkmerker:
Pittelitt, et som har vokst 2-3cm, men ingen nye

Hodet ned:
Hun har såpass god plass enda, at nei

Tungt:
Litt. Antagelig fordi
livmoren er større en hva den gjennomsmittlig er på dette stadiet

Kynnere:
Jo
da, men de er ikke plagsomme eller vonde, er såvidt jeg meker de

Hodet festet:
Nei

Matkick:
I grunn ikke. Merker at noe smaker bedre/verre en før jeg ble gravid.

Plager
Kortpustet, en del hodepine

Humør:
Synes det
ligger på det samme, selv om at jeg blir lettere påvirket av ting rundt meg enn før

Høygravid:
Nei

Fødselsforventninger:
Gr
uer meg!

xx
Rannveig

 

 

 


Uke 23 - en liten oppdatering

 

Da var det  vel på tide med en liten oppdatering igjen.
Svangerskapet går så langt akkurat som det skal. Jeg kjenner liv flere ganger om dagen, noe som er betryggende. Siden jeg har morkaken forran, så kjenner jeg ikke så forferdelig mye, og jeg kjenner det bare når hun sparker nedover. JK har kjent at hun har sparket også, betryggende det også synes jeg, for da er jeg ikke den eneste som kjenner det. Ubegripelig kjekt å dele men han også! Det er nesten avhengighetsskapende å kjenne at hun sparker på handa. Det går så fort, det kommer et lite spark, og man kjenner hjertet oppe og at det eksploderer med sommerfugler i magen, og vips - så er det borte igjen. Det går så fort at man nesten lurer på om det faktisk skjedde.


Jeg har ikke mange plager i grunn, er heldig der. Jeg blir fort kortpustet, selv om jeg sitter dønn i ro. Tipper det er fordi livmoren ligger høyt oppe, slik at den har begynt å legge et press på lungene. Så, på grunn av dette blir jeg fortere andpusten når jeg er i bevegelse også. Ryggen sier i fra om jeg er for mye på beina. Bekkenløsning er et fremmedord *bank i bordet*, men tyngdepunktet har jo fornadret seg, så det er mer press på ryggen, og det kjenner jeg. Det er ikke plagsomt, bare jeg er flink til å ta regelmessige pauser. I peridoer har jeg mer halsbrann, men det er litt av og på. Kortpustheten og ryggen ser jeg ikke på som plager i grunn, det "bare er sånn". Det er naturlige deler av svangerskapet.

Så i grunn, har jeg EN plage. Og det er hodepine! Hver eneste dag så har jeg vondt i hodet. I begynnelsen brydde jeg meg ikke særlig om det, for jeg tenkte at det kom til å ordne seg i det andre trimestret, men det har det altså ikke gjort. Det er tungt, plagsomt og det går utover dagene mine, i varierende grad - da selve hodepinen varierer. Legen har sagt at jeg kan ta opp til tre paracet om dagen, men jeg klarer ikke å trappe i meg alle de pillene heller. Det er ikke sånn all verden hjelp i de, så jeg tar de kun for å lette på en sterk hodepine, eller for å unngå den sterkeste hodepinen når det er mulig, i stedet for å prøve å bli fri for hodepinen. Sterkt lys (enten i form av dagslys, skjerm på data, mobil eller tv), lite hvile, høye lyder - eller lyd fra dårlige høytalere (slik at det blir en diskant lyd, som f.eks av en laptop eller telefon) er triggere som gjør hodepinen værre, eller som rett og slett utløser den om jeg er fri for den i en periode i løpet av dagen. Hodepinen er jeg sutrete på, for jeg har gått i rundt 20 uker, og har nesten like mye forran meg med mer hodepine.


PCOS studien er jeg fortsatt med på, selv om jeg er usikker på fremtidig deltakelse.. Jeg var inne hos fastlegen i forbindelse med hodepinen, og da tok jeg noen blodprøver. Verdiene der var som de skulle, bortsett fra at jeg hadde litt lavt nivå av B12. Da jeg fikk vite det, begynte jeg å stusse litt. Man kan ha økt behov for B12 når man er gravid, så det er ikke noe nytt i den forstand. Men, jeg tar B12 daglig. Det er en del av forpliktelsene for å være med i studien, det er å ta vitamintabletter som inneholder B12, og ekstra tilskudd av folat - da metformin kan vanskeliggjøre opptaket av disse. Og jeg spiser godt med kjøtt, så jeg fatter ikke at jeg skal ha lave verdier. Med mindre at det jeg tidligere har vært overbevist på om at er placebo - er aktivt virkestoff..! Legen ordnet en resept til meg, på noe som heter TrioBe, som inneholder B6, B12 og folat. Tingen er, at jeg har jo skrevet under på at jeg ikke skal ta annet vitamintilskudd enn det som er tillat for studien. Derfor har jeg ikke tatt noe av disse tilskuddene enda, for jeg må få svar med overlegen som driver studien på hva som skal skje videre. Kanskje vil de ta ekstra blodprøver selv, og ta ekstra oppfølging - evt med ekstra tilskudd? Eller kanskje vil de at jeg skal ta tilskuddene, og at jeg på den måten faller ut av studien? Utfallsmulighetene er mange, og jeg aner virkelig ikke hva som skjer. Jeg sendte mail til legen som har med studien å gjøre i Ålesund, og hun videresendte den til overlegen på St.Olavs - og jeg venter enda på svar. Regner med å høre fra henne i løpet av uken som kommer. Blir spennende å se hvordan de løser dette. Så blir det jo plutselig litt spennende å høre om jeg får placebo eller aktivt virkestoff da!

Kroppen er i grunn seg selv, har ikke merket noe særlig forandringer egentlig. Jeg var jo overvektig da jeg ble gravid, så det er ikke noe særlig til "babymage" at det gjør noe. Selv om at magen er litt større, peker litt mer frem, men mer forandring å se til er det ikke. Den føles fastere, men det skal vel heller bare mangle. Vektoppgangen har gått sakte, noe jeg er sabla glad for. Opp 4kg nå fra utgangspunktet. Er ikke ille det når jeg er kommet over halvveis i svangerskapet. Ang magen, så er det nesten slik at jeg gruer meg om den skal bli en tydelig "babymage", er jo ikke gira på at noen skal komme å plante handa på magen helt ut av det blå. Magekos er forbeholdt han som skal bli pappa syns jeg. Og det hender seg at han får beskjed om å vente med å ta på magen også. Jeg har hatt problemer med magen pga overvekt såpass lenge, og det forandrer seg ikke når man er gravid. Magen min, er fortsatt min! Mange gravide opplever at fremmede kommer og tafser på magen - guuuri malla jeg håper på å slippe det!



Avslutter med en kjapp liste med små oppdateringer. Tenker det er en grei måte å oppdatere på. Jeg har lovet ut at jeg ikke skal bli en "babyverden-blogger" som bare klipper og limer fra ukesoppdateringene der - og det står jeg for, men noe oppdateringer må man vel kunne smette inn! ;)

 

På vei: 23+5

Igjen til termin: Rundt 16/17 uker

Kjønn: Jente

 Navn: Har navnet klart (så fremt hun kler navnet), og det er ikke hemmelig, selv om jeg ikke vil dele det på bloggen.
(Jeg håper jeg slipper henvendelser på facebook av nysgjerrige som gjerne vil vite. Jeg
vil ikke et rush på facebook!)

Trimester: 2

Neste kontroll: Tirsdag 29. Okotber og 3D ul 15. November

Innkjøp: Har kjøpt en stellekommode

Bevegelser: Daglig de siste 2/3 ukene


Utålmodig: Ikke enda

Vektøkning: 4kg opp fra utganngspunktet


Vann i kroppen: Nei


Melk  i brystene: Nei

Strekkmerker: Pittelitt, et som har vokst 2-3cm, men ingen nye

Hodet ned:Aner ikke

Tungt: Litt. Antagelig fordi livmoren er større en hva den gjennomsmittlig er på dette stadiet

Kynnere: Jo da, men de er ikke plagsomme eller vonde, er såvidt jeg meker de

Hodet festet: Nei

Matkick: I grunn ikke. Merker at noe smaker bedre/verre en før jeg ble gravid.

Plager:Kortpustet, og daglig hodepine

Humør: Synes det ligger på det samme, selv om at jeg blir lettere påvirket av ting rundt meg enn før

Høygravid: Nei


Fødselsforventninger: Gruer meg!

 


xx
Rannveig

 

Var på den ordinære ultralyden i dag!

Vi dro til Ålesund allerede i går, slik at vi kunne kose oss litt i byen, og for at vi skulle slippe å starte å kjøre på natta. Vi måtte allikevel stå opp før halv sju, for timen på sykehuset var klokken 08:00. JK kunne spise frokost på sykehuset, men siden jeg skulle møte fastende, måtte jeg ordne meg matpakke.

Da vi kom til sykehuset, så dro vi opp til andre etg, for jeg hadde fått beskjed om at det var der jeg skulle ta blodprøver. Gikk bort til luka og sa hva jeg skulle, men ble henvist ned til der de vanligvis tar blodprøver. Jeg nevnte at blodprøvene skulle tas i forbindelse med en studie, og da ble tonen brått en annen, hun tok imot navnet mitt, og vi gikk og satte oss. Hun som tok blodprøvene på meg sist, kom ut etter en liten stund, og fortalte at hun ikke visste at jeg kom i dag. Men det tok ikke lange stunden før jeg satt med nåla i handa, og hun fikk det blodet hun skulle ha.

Så var det ultralyd! Jeg har på forhånd vært urolig for ultralyden, enormt spent. Jeg har forberedt meg på dårlige nyheter før hver ultralyd - og denne gangen var ingen unntak. Men sannelig så gikk det bra denne gangen også! Alt av blodomstrøminger, målinger av lemmer og lår og undersøkelse av hjertet - alt var som det skulle! Bilde var det umulig å få i dag, det var rett og slett umulig å få profilen til babyen på bildet. Terminen ble det ikke gjort så mye med, jeg ble flyttet EN dag frem, så et sier seg selv at det ikke er store betydningen. Termindatoen ble satt til 21. Februar, men som legen sa, det er under 5% som føder på termindatoen sin. Jeg kommer nok til å telle uker og dager slik som jeg har gjort det frem til nå. Orker ikke lage styr for bare den ene dagen ;) Fødsel skjer sannsynlig i tridsrommet 07. februar til 05. mars.

Jeg fikk vite at morkaken ligger på fremre vegg, at den er fornaliggende, uten at det ville ha noe særlig betydning for svangserskapsforløpet, men det forklarer at jeg ikke kjenner liv særlig tydelig enda. Jeg har kjent noen diffuse "greier" nedi magen en stund, men det var ikke før jeg fikk snakket med legen i dag at jeg følte jeg kunne tolke det som livstegn. Jeg synes ikke det kan beskirves som spark det jeg kjenner, men små bevegelser - forsiktig dulting...

Tidlig i svangerskapet, så drømte både jeg og JK, at vi skulle bli foreldre til en gutt. Det var helt rart, det var samme natta, jeg var i Norge, mens han var i Alaska. Drømmen var ikke det samme, men "budskapet" om at det er en gutt var det samme. Sært og spesielt. Guttefølelsen hang i ganske lenge. Ikke før de siste ukene, kanskje siste måneden at jeg har tenkt jente. Det er rart, både jeg og JK hadde fått en jentefølelse. Av meg og JK, så er det han som hele tiden har vært mest ivrig på å vite kjønnet, jeg har ikke vært særlig ivrig på det - men siden han ville, så var det greit.

Det er ikke alltid man kan se kjønnet på ultralyd, barnet kan gjemme seg vekk, eller ligge med beina i kors slik at man ikke får den "innsikten" man trenger for å kunne se. Her var vi hakket heldigere, babyen lå slik at skrittet var rimelig tilgjengelig - skulle bare mangle siden det var vanskelig å få tatt bilde, hehe ;) Legene som utførte ultralyden var ikke i tvil, selv om at de ikke kan gi noen garantier før etter barnet er kommet ut.. Så da er det klart, det ligger 1 stykk frisk og fin frøken i magen. Det føles så rart, det er plutselig mer virkelig, samtidig som at det er uvirkelig. Vi skal bli foreldre til ei lita jente. Jeg kjenner at det går liksom ikke opp for meg at jeg skal bli mamma..! Når man har gått ufrivillig barnløs i fire år, og etter en MA, så siger realiteten enormt sakte inn! Vi klarer ikke helt å tro at det skal skje denne gangen. Kanskje det er på tide å innse det? :P Synes det er morsomt at vi hadde rett angående kjønnet da.

Etter ultralyden så var det inn til jordmor for å besvare spørsmål vedrørende studien. Jeg leverte en rykende fersk urinprøve, som ga utslag som kan antyde urinveisinfeksjon. Jeg var hos fastlegen for en uke siden og testet for dette, for jeg merket noe små sviing under urinering, men den prøven var fin. I forbindelse med studien så hadde jeg lagd en liste over hvordan jeg har tatt pillene, og når jeg har glemt å ta de, og når jeg har tatt andre medikamenter, noe jordmor ble glad for at jeg hadde gjort. Hun stilte noen få spørsmål som hun fylte inn på dataen. Jeg nevnte at jeg har en del hodepine, nær daglig. Dette likte hun ikke særlig lot det til. Ellers var det spørsmål som kartla eventuelle bivirkinger av pillende de har gitt meg. Bivirkinger har jeg ikke noe av, så jeg er fortsatt overbevist om at det er placebo jeg får, men akkurat det holdt jeg for meg selv. Blodtrykket ble målt tre ganger, med to minutters intervall. Alt der var som det skulle.

Selv om at det var svært tidlig å begynne med fundusmål, så tok hun et mål på det i dag. Hvorfor aner jeg ikke, men det er ikke så nøye. Det er noe vanskelig å måle når man ikke er kommet lengre enn meg (18+2). Hun synes jeg kom litt langt oppe, men bekymret seg ikke over det. Jeg lå langt over streken, tilsvarende uke 24 allerede nå. Blir spennende å se hvordan det utvikler seg.

Irriterende at det slo ut positivt på testen i dag da, så jeg skal ordne så jeg får ny legetime i morgen for å få testet på morgenurin igjen. NAV ringte meg og vil ha meg ut i praksis, siden jeg er på AAP, men siden jeg sliter sånn med hodepine er jeg usikker på om hvordan det vil være å jobbe med den. Avtalen er at jeg skal tenke på det, så ringer hun opp igjen hun fra NAV.  Siden jordmor ikke likte hodepinen, så tenker jeg å høre med fastlegen, for å høre hva han tenker om det. Jeg vil gjerne prøve selv, men føler meg usikker mht hodepinen...

Nå vel, slik har dagen vært her så langt. Jeg er trøtt som ei fele, og har vansker for å finne ord for hvor mye jeg gleder meg til å legge meg i kveld!

xx
Rannveig

Har kommet til uke 15....

Når jeg våkner om morgenen, så er en av de første tankene mine "jeg er gravid", eller "å herregud... jeg er gravid". Det har jeg tenkt hver morgen siden jeg testet positivt, og nå er jeg 15uker på vei. Det er nesten som om at jeg ikke tror det selv, det er fortsatt uvirkelig... det er som om at hele prøverørsprosessen har kjørt fast tankegangen min på at "å bli gravid - det skjer ikke meg".. Så nå som det motsatte faktisk er bevist, så er det så innmari rart - det skjer liksom ikke med meg! 

Jeg vet det er sant, men det er vanskelig å ta det til seg. Virkelighetssjokket kommer når jeg er på ultralyd. Det ER faktisk noe nedi magen...

Tirsdag denne uken var det duket for ny ultralyd igjen. Den ultralyden vi ikke visste hvorfor vi skulle på. Vi møtte opp, og fikk en annen gyn denne gang - som heller ikke kunne forstå hvorfor vi var der igjen, det sto ingenting i notatene på sykehuset. Siden det da ikke var noe spesielt å sjekke, så ble det en ultralyd for å å se at alt sto bra til. Jeg var sjeleglad over at det var en utvendig ultralyd - for helt ærlig - jeg er gørrlei de vaginale! Så er det en liten seier i seg selv når man har kommet såpass i svangerskapet at man KAN ta utvendig ultralyd!

Jeg skvatt da det kom opp på skjermen, for det var HELT rolig. På null komma null, gikk jeg gjennom hundre tanker - alle negative - før gyn pekte på skjermen og sa "her er det fin hjerteaksjon", og alle de negative tankene forsvant på et blunk. Jeg hadde ikke en egen skjerm å se på, så jeg måtte se på skjermen til maskinen hennes, så det ble litt vridd, så jeg fikk aldri sett hjerteaktiviteten, fordi jeg lå så trasig til på benken i forhold til skjermen. Jeg nevnte at det var svært rolig inni der, og gyn tok ultralydtingen og dytta den litt inn i magen på meg et par ganger, og vekte den lille. Gjett om det ble liv inni der. Hopping, sprelling, vinking og sparking! HURRA!

Det ble så masse rørelse at hun hadde problemer med å få hele spiren på skjermen samtidig, så det å få til bilde, og å måle, det ble ikke lett. Hun tok seg god tid, og brukte hodemål for å stadfeste ca hvor langt jeg var på vei... Hodet var 3 cm bredt, noe som var tilsvarende det at jeg var 14 uker på vei. Hun pekte på ryggraden og sa at den så bra ut også. Da hun prøvde å ordne med bilde, passet hun på så vi forstod bildet før hun skrev det ut også, det var ikke dumt, men jeg synes ikke det var vanskelig å skjønne det som var på skjermen i det hele tatt jeg ;)

Det var kjempekjekt at JK også fikk vært med på denne ultralyden! Hadde han ikke hatt ører, så hadde smilet gått rundt hodet på han. Så var det kjekt at han så hjerteaktiviteten og kunne betrygge meg med det i etterkant. Håper inderlig han er hjemme og ikke i utlandet på jobb på neste ultralyd - da kanskje vi får vite kjønn også. Selv er jeg ikke kjempegira på dette med å vite kjønnet, jeg er veldig avslappa til det. Men JK vil vite, og da er avgjørelsen tatt da egentlig ;)


Siden jeg nå er 15 uker på vei, så er Lilleliten 10 cm fra hode til rumpe, og veier ca 100 gram. H*n svelger fostervann, tisser, øver på å suge - og på å puste, og er en livlig krabat.
10 cm - det er helt sykt! Det føler ihvertfall jeg... Jeg bruker appen til babyverden, og fram til uke 15, så er det bare brukt millimeter for å beskrive størrelsen på den lille. Jeg skulle sende en snap til ei venninne som fortalte hvor stor den lille er for et par dager siden, og tok fram en linjal for å ta bilde av den! Jeg fikk hakeslepp da jeg innså at det var bortimot 8-9 CENTIMETER, og hvor "langt" det egentlig er! Jeg har et 10 cm langt vesen inni magen. Skremmende og utrolig på en og samme gang.

Formen min er grei om dagen. Sliter fortsatt litt med at jeg ikke føler jeg får nok hvile og at hodepine er kroppens måte å si i fra på. Dette har vært hakket bedre et par dager nå, men er noe værre igjen i dag. Kroppen har liksom ikke forandret seg særlig enda.. Jeg gikk ned to kilo da jeg var kvalm og kastet opp, og har så langt bare gått opp ca så mye, så jeg står i grunn i null der. Siden jeg hadde 25 kilo for mye på kroppen da jeg ble gravid, så kan det ikke sees på meg at jeg er gravid. Magen har vært stor de siste par årene, og det kommer til å ta tid før det er noe såkalt gravid-mage på gang. Dette er jeg svært klar over selv, og jeg legger ikke skjul på at jeg er overvektig, jeg synes selv jeg er realistisk. Men etter jeg ble graivd, har jeg merket at folk har lyst til å ta på magen min. Jeg er så tidlig i svangerksapet at det såvidt er noe barn inni der, så skal de stå å ta på magefettet mitt? Uaktuelt. De hadde ikke tatt på magen min hadde de ikke vist at jeg er gravid, så da kan de holde opp nå også. Enkelte går det greit å si i fra til - men det har også skjedd at jeg har blitt så overlumpet at jeg har blitt stum nesten. En graivdmage er ikke noe "fellesmage" med fri tilgang.  Særlig ikke når gravidmagen i grunn ikke eksiterer heller! Vurderer å kjøpe meg ei skjorte jeg har sett på nettet, som har teksten "Yes I'm prengant, and NO you can not feel my bump". Den er herved øverst på ønskelista mi!

Studien jeg er med i går sin gang den også. Jeg tar disse pillene når jeg skal.. eller, sånn cirka da, jeg har glemt å ta døgndose nummer to et par ganger, da de er lettest å glemme. Men frokostdosen har gått ned hver eneste dag.. samt de ekstra tilskuddene jeg skal ta pga studien. Det går overrakskende bra synes jeg. Pillene er helt lukt og smaksfrie, og jeg merker ikke at jeg tar dem. Noe som gjør meg sikker på at det er placebo det jeg får. Jeg har jo tatt Metformin tidligere, så jeg vet de har en litt saltaktig smak, og jeg har reagert ved å bli dårlig i magen, men behov for akutte do-turer for å tømme ryggen. Dette har ikke skjedd en eneste gang med disse pillene som jeg tar nå. Kroppen er jo annerledes nå som at den er graivd, og fordøyelsen er treigere når man er graivd, men med den sterke reaksjonen jeg har hatt tidligre, så ville jeg forventet ihvertfall NOEN reaksjoner om det hadde vært aktivt virkestoff i pillene. Dog, jeg kan ikke komme med noen som helst garantier for at det er placebo jeg får. Det får jeg ikke vite for sikkert før studien er over. Jeg tenker å fortsette å være med, for det er jo en grunn til at de har placebo med også... Jeg er bare sabla usikker på om resultatene mine vil stemme om jeg er såpass sikker på at det er placebo - det kan ihvertfall umulig bli noe av den mye omtalte "placebo-effekten" når jeg er såpass trygg på at det er placebo jeg får.


Nå er det bare å glede seg til neste ultralyd, som er den 19. September, og å vente til man kjenner det er liv i magen. Jeg har kjent noe småtteri i magen, men jeg kan ikke si om det er liv jeg kjenner eller ikke. Blir gøy å endelig kunne kjenne liv og vite at det er den lille sprellemannen i magen. Vanligvis så er det rundt uke 16-17 man begynner å kjenne liv, så om en uke eller to er det håp for å kunne kjenne på noe helt fantastisk. Er så spent på dette med å kjenne liv. Er ikke supergira på den siste tiden i svangerskapet når man blir sparka på innsiden av ribbeina, men slike koselige spark, det gleder jeg meg til!

 

xx
Rannveig

Kan juble litt!

Det føles helt rart, å endelig ha kommet over de 12 første ukene. Risikoen for spontanabort er nå veldig liten. Lettelsen over å ha kommet hit er stor. Frem til nå, så har alt handlet om å komme til uke 12.. alle tanker, all energi gikk til "kom igjen, klar deg til uke 12 - kom igjen"!. Nå som det er i boks, og at jeg til og med er i uke 13 - så er det som om at luften er tatt ut av ballongen. Jeg er fortsatt glad for hver dag og uke som går, men det er mer "hva nå"?

Det er fortsatt mange milepæler som skal nås, det er fortsatt seks måneder til termin igjen, så jeg klarer ikke slippe jubelen helt løst enda. Meeeeen jeg kan jo juble litt da :)


Jeg skal på en ultralyd neste uke, og gleder meg vilt til den! Dette er den ultralydtimen som ble satt opp etter den aller første i Kristiansund. Ikke aner vi hvofor hun ville vi skulle komme tilbake, for vi ønsker ikke å bruke Kristiansund sykehus senere, og det sa jeg da vi var der. Men, det er en sjans til å se den lille igjen, og da sier jeg ikke nei takk. Da skal JK være med også, og det kommer til å gjøre godt da han var borte da jeg var i Ålesund. Er ekstra stas når vi begge kan være med på å se den lille.

Forma mi er litt så som så enda. Jeg er mer våken når jeg er våken, men har fortsatt behov for å sove i mange timer, og jeg blir fort sliten. Nok søvn ser ut til å være eneste medisin for å forhindre hodepine. Har slitt med det et par dager nå, hvor det har vært lite med søvn. Jeg vil unngå smertestillende alt jeg kan, da det kan ha negativ innvirkning på den lille, pluss at jeg må loggføre alt av medikamenter jeg har i meg pga den studien. Jo midre smertestillende jeg tar, jo bedre er det for den lille, og jo mindre papirarbeid blir det av det.

Kvalmen har roet seg en del, men bestemmer seg for å dukke opp innimellom. I går var jeg ute og kjørte bil, og måtte stoppe for å kaste opp - utrivelig. Har kastet opp et par ganger i løpet av en uke, det er lite i forhold til hvordan det har vært, så jeg er fornøyd jeg.

Kroppen er helt klart i endring, også på måter jeg ikke helt hadde forventet. Forandringer i håret visste jeg om, og selv merker jeg at jeg røyter mer enn før. Men at neglene skulle vokse fortere, det var jeg ikke forberedt på. Temperaturforskjeller visste jeg var en faktor sent i svangerskapet, så at jeg allerede har perioder hvor jeg blir brått veldig varm, kom som en overraskelse. Hormonene har inntatt kroppen, og jeg begynner å få en forståelse for hva hormoner kan gjøre med humøret og følelsene.

Jeg er en følsom person, men jeg liker ikke å gråte, så jeg er en mester i å holde igjen følelsene - helt til nå. En episode med Glee, er nok til at tårene strømmer. Det er ikke meg. Eller, det er vel det nå. Har merket at jeg blir fortere sint, og har lite tålmodighet om dagen. Og, jeg er sjalu plutselig! Det har jeg ikke vært siden starten på forholdet til meg og JK, så det er helt rart å kjenne på sjalusien slik igjen. Så langt, så ser jeg ihvertfall selv hvordan jeg er, og jeg håper inderlig at det ikke blir så ille at jeg blir direkte irrasjonel. Om så, blir det ikke lett å være mann i hus! 

Det kan bli spennende tider fremover...

Litt kjapt om den lille:
Fostret er 11 uker, er ca 35 gram og rundt 8 cm fra hode til rumpe. Den lille kan kjenne det om jeg presser på livmoren, og vil da reagere med å bevege seg. Livmoren har begynt med kynnere, "gymnastikk" til fødselen. Jeg kjenner ikke disse selv enda, det blir etter hvert.

xx
Rannveig

Jeg tisser ikke nok!

Å være gravid er ingen sykdom, men jeg skal innrømme - man bli lettere sinnsyk. Man overtolker kroppens signaler hele tiden, og hvor mange ganger man i løpet av en dag blir tullerusk er det vanskelig å holde tritt med. Jeg har lenge tenkt at jeg ikke tisser nok. Gravide springer jo på do siden hormonene gjør at den glatte muskulaturen som blæra har, ikke klarer å holde på så mye. Og, livmora vokser og legger et press på blæra... Så, siden jeg ikke har merket særlig mye til dette, så har jeg vært redd for at det ikke har vokst noe særlig i magen... Flere ganger om dagen har jeg tenkt "jeg tisser ikke nok"!

Derfor var jeg veldig spent på hvordan det kom til å gå på ultralyden under timen på sykehuset i Ålesund.

Jeg fikk lettere panikk da legen på sykehuset ringte meg på tirsdagsmorningen, og ba meg møte opp klokken 08:00 dagen etter. Det tar tre timer å kjøre hjemmefra til Ålesund, og det er lenge - særlig med tanke på at jeg skulle møte fastende. Heldigvis så har en venninne sagt jeg kunne låne leiligheten hennes i Ålesund, slik at jeg slapp så alt for mange timer i våken tilstand under fastingen, så jeg valgte å benytte meg av tilbudet hennes. Ikke mange timene etter samtalen med sykehuset, sto jeg der med leilighetnøkkelen i handa.

Etter sist blogginnlegg, var det to som stakk fram hodet og kom med en støttende hånd. Først hun som kunne låne bort leiligheten, og etterpå dukket tanta mi opp på facebookchatten, og sa hun kunne være med til Ålesund om jeg ville det. Så jeg prøvde febrilsk å få tak i tante også, siden hun bor et stykke unna. Da vi endelig fikk kontakt, så gikk det fort unna, hun satte seg i bilen ikke lenge etter samtalen, før hun kom og hentet meg. Kjempekjekt å kunne ha med seg noen når mannen er i utlandet og jobber.

Dagen etter var det å stå opp i 7 tiden, ordne seg, for så å kjøre til sykehuset. Vi fikk komme inn ikke lenge etter klokka åtte. Vi ble møtt av både jordmor og lege. Jeg var litt uvel, redd for å bli såpass dårlig at jeg måtte kaste opp. Sa ingenting til de rundt meg, men da vi kom inn på rommet, var jeg rask til å se meg rundt etter de pappbegrene de har til de som kaster opp. Tok ikke lange tiden før jeg la merke til de, og jeg ble roligere med en gang.

Vi satt ikke lenge og pratet før det ble ultrald. Jeg var så uendelig redd! Jeg har vært reddere nå den siste tiden enn jeg har vært noen gang. Livredd for at jeg har hatt en ny MA. Det tok ikke lange tiden etter at ultralydundersøkelsen ble satt i gang, før vi kunne se en liten sprellemann på skjermen, og jeg kunne puste lettet ut. Det var helt rart, å se den lille bevege seg inni der, rart og fantastisk. Hun målte den lille til å være 50mm og 12 uker. Da jeg etter sist ultralyd var 11+3, så velger jeg å forsette å følge den, siden legen sa at det kan være den lille strakk seg litt, noe som kunne lage litt usikre målinger. Men alt så bra ut!Det betydde at vi kunne gå ned og ta blodprøvene, og at jeg kunne få komme i gang med glukosebelastningen. Legen og jordmora var med hele veien, flinke som de var. De var ekstra spente de også, da jeg var den første som hadde kommet inn for å være med på studien i Ålesund.

Etter blodprøven og glukosebelastningen, skulle det gå to timer til neste blodprøve. Det er nemmelig slik at for å kunne gi et sikkert svar på om man har nedsatt glukosetoleranse, må det gå to timer mellom disse målingene. Testen ble gjort for å se om jeg hadde diabetes. Jeg skal gjøre samme testen senere også, for å se etter svangerskapsdiabetes.

Disse to timene ble brukt til å snakke litt om kosthold og fysisk aktivitet, fylle ut mer på helsekortet for gravide, og for å svare på spørsmål vedr studien. De spurte om alt mulig, om depresjon, vekt - til og med fødselsvekten min skulle de ha, om røyk, snus og alkoholvaner - og mye annet som kunne ha betydning for studien. Det morsomste, det var puppemålingene. Da de viste fram koppene, så satt vi bare og lo alle sammen. Det så ut som en real stabel med bakeboller i plast - rett og slett. Det var mange størrelser. Hun som driver studien er også opptatt av hvordan det går med PCOSere og amming, så det er derfor dette var en del av undersøkelsene.

For å gjennomføre målingene gikk jeg og jordmor inn på et eget rom, jeg måtte kle av meg på overkroppen, og hun prøvde seg fram med de ulike koppene for å se hvilken størrelse som passet best. Det føltes helt rart, men det var jo litt spennende å se hvilken størrelse vi endte opp med. Begge puppene skulle måles, og begge gikk i samme kopp, den på 1000ml. Så målte hun meg rundt rett under puppene, og der kom målet på 94. Dette tilsvarer det samme som E cup, med 85 cm rundt som jeg bruker det ytterste hakket på. Dette er en undersøkelse som skal gjøres flere ganger utover studien. Blir spennende å se hvor mye de vokser. Og ikke minst spennende blir det å se om PCOSen kødder med amminga.

Vi tok også en ekstra ultralyd i løpet av disse to timene. Hun hadde problemer med å skrive ut første gangen, så vi gikk på et annet rom og lånte en annen maskin. Da ble det tatt utvendlig ultralyd - og hun fant sprellemannen da også. Hurra! Jeg har bare vært sabla heldig og sluppet unna all den springinga på do. Alt var som det skulle.. Jeg var så letta. Igjen, hehe! Endelig kan jeg slappe av med at, jo, jeg tisser nok ;) Må legge til, at jeg har vært flink til å drikkemye vann, så det er ikke for lite væske som har gjort dette - bare ren flaks! "Jeg tisser ikke nok" - puh, snakk om å lage seg stress :p



Bildet er ikke sånn superbra, noe som henger sammen med at det var en utvendig ultralyd - men det er bevis på at Lilleliten vokser og har det bra inni magen. Hurra!!

I løpet av tiden vi var på sykehuset, så ventet vi inne på rommet i kanskje en halvtime, ellers så skjedde det noe hele tiden. Da jeg var ferdig med den siste blodprøven, så hadde det gått tre timer siden vi først hilste på legen og jordmora. Praten hadde sittet løst hele tiden, og det har rett og slett vært hyggelig, interresant og koselig. Det er de samme som skal følge meg gjennom hele studien, noe jeg synes er betryggende. De var begge ivrig på at jeg skulle føde på sykehuset - noe jeg har veldig lyst til. Lokalsykehusene jeg har å velge mellom her er ikke dårlige, men det er bare det at Ålesund er så bra som det er, ihvertfall når det kommer til fødsel. De skal se hva de kan få til, for å hjelpe meg slik at jeg får fødd der. *krysser fingrene*

Neste møte i Ålesund er i uke 19, da er det ordinær ultralyd - men siden jeg er med på studien, så blir det noe mer gjennomgående enn hos andre. Hver gang jeg skal ha dobbeltime i Ålesund skal jeg ha dobbeltime, så de tar seg god tid, og det er så betryggende å bli fulgt opp så tett.

Ellers så nærmer neste ultralyd seg. Kristiansund sykehus ville ha meg inn en tur den 20. august, ikke aner jeg hvorfor, men gynekologen vi hadde da jeg hadde den ultralyden for å bekrefte svangerskapet, mht til hva fertilitetsklinikken krever, ville ha meg inn - så da er det bare å henge seg på da. Jeg får sjansen til å se Lilleliten igjen, og da kan JK være med - og det sier jeg ikke nei takk til :)

Enda står målet om å komme til 12. uke først. Der er jeg på søndag. Jeg håper sånn at det går bra....

Og, takk så masse til tante og H som stilte opp med husnøkkel og herlig selskap - love it :)

xx
Rannveig

En aller så liten oppdatering.

Nervene er fortsatt på plass... vil dette gå bra? Skal jeg bli mamma? Skal jeg? Eller har jeg hatt en ny Missed Abortion? Kommer jeg til å blø ut? Hva kommer til å skje? Ungen skal ut uansett, hvordan - ved utskrapning, blødning, fødsel eller keisersnitt?

Ingen svangerskap går uten bekymring sies det... og sant er det. Opplevelsen vi hadde i fjor sitter godt plantet i marg og bein på både meg og JK. Det hjelper at vi var på ultralyd og så at alt sto bra til, meeeeen så kommer tankene "det kan ha gått galt i mellomtiden"!

Jeg prøver å ikke gi for mye plass i hodet til slike tanker, jeg prøver heller å tenke positive tanker, om at jeg nå faktisk, endelig er gravid - og så langt har alt vært normalt. I dag så er jeg 10 uker og 4 dager på vei. I fjor gikk jeg til 10 uker akkurat før utskrapningen, så at jeg fortsatt teller dager i uke 10, det er stas.

Jeg skal være med på en studie nå som jeg er gravid. Jeg er en av 1000 kvinner i Norge, Sverige og Island som skal hjelpe til for å finne ut om Metformin kan være til hjelp for PCOSere med tanke på sene aborter og for tidlig fødsler. Metformin er en medisin som er til hjelp mot diabetes type 2, men den blir også brukt på PCOSere for å hjelpe på vektnedgang, så det blir spennende å se om den har ytterligre fordeler for PCOSere. Om jeg får aktivt virkestoff, eller placebo (narremedisin), får jeg ikke vite før studien er ferdig.

Siden jeg er med på denne studien, så får jeg fem svært gjennomgående kontroller fordelt utover svangerksapet. Jeg har ikke helt fått med meg om det blir fem ekstra kontroller, eller om det er at fem av de ordinære som skal foregå i regi av de som driver studien. Dette blir jeg vel klokere på etter første møtet. Det er fem sykehus i Norge som har kvalifiserte jordmødre og leger som kan ta i mot pasienter for denne studien, og de som er nærmest her, er Ålesund. Så det blir noen Ålesundsturer på meg fremover, noe som i bunn og grunn er helt ok.

Det er to nedturer med at jeg skal være med i denne studien. Den ene er at jeg skal møte fastende fire av fem ganger. Jeg skal dit første gang nå neste uke, og jeg er redd jeg kommer til å være rimelig dårlig, da jeg er kvalmere og kaster opp når magen er tom. Da blir tre timers bilkjøring, alene, til Ålesund langt. Den biten gruer jeg meg til. Grunnen til at jeg skal møte fastende er at jeg skal gjennomgå sukkerbelastning for å se etter svangerskapsdiabetes. Grunnen er god den, sånn sett.

Den andre nedturen med å være med i studien, er at det betyr mer piller. Jeg er mildt sagt, dritt lei av å ta tabletter. Så blir det 6 piller daglig for å være med på studien. Det blir til sammen 4 metformin, en folat, og en vitaminpille. På grunn av at metforminen reduserer kroppens opptak av folat og b12 (tror jeg det var), så må jeg ha tilskudd. De er strenge, så jeg må ta akkurat den vitaminpillen de har godkjent til studien.

Så det er ikke store nedturene med å være med på studien, med tanke på den oppfølgingen jeg får. For sen abort og for tidlig fødsel er en reell fare for meg siden jeg har PCOS. Så oppfølgingen synes jeg er helt topp! Og at jeg får se Lilleliten igjen allerede neste uke - er jo kjempespennende!

Ellers så er ting ved det normale egentlig. Jeg er kvalm, kaster opp - men dette er litt av og på. På igjen nå i det siste. Jeg kjenner det strekker og stikker i magen med jevne mellomrom, særlig på kvelden. Så det er lov å håpe at Lilleliten vokser og har det bra. Om Lilleliten har utviklet seg normalt, så er det nå bevegelser i magen på meg (det er lenge før jeg kan kjenne noe enda), og den lille er nå endelig et foster på 3-4 gram.

I morgen skal jeg på den første svangerskapskontrollen - noe jeg gleder meg til er overstått. Jeg har ikke noe behov for å ha denne timen hos legen egentlig, men jeg føler jeg må. Den er frivillig, men så er det jo viktig med disse blodprøvene og slik også da... Tror kontrollene blir mer "morsomme" etterhvert som man kommer lengre ut i svangerskapet... Timen i morgen er liksom bare i veien for meg. Men men, jeg får bare slenge meg på, og se frem til neste uke når jeg får se lilleliten på skjermen igjen!

xx
Rannveig

Vært på ultralyd...

Jeg skal ikke skrive lange innelgget, for jeg er ganske sliten, og har mest lyst til å legge meg ned og sove. I de siste dagene har jeg vært litt forknytt  av spenningen til dagens ultralyd, så jeg har en del hodepine. Selv om jeg masserer hodebunnen rundt og over tinningene, så river hodepinen godt. Ekstra tungt er det når søvnen har vært dårlig.

Hodet har kværnet i flere dager, livredd for å få samme beskjed om i fjor.
Men det slapp vi - vi fikk heldigvis gooode nyheter.

Lilleliten målte 16.3mm, og hjertet slo.



Jeg er i dag 8+1, noe jeg synes er kjempekjekt, for jeg trodde jeg var 7+5 - så flere dager fram er bare helt suverent. Så nå er vi salige og glade begge to :)

Nå; slappe av :)

xx
Rannveig

Tiden går så sakte!

Kroppen sier godt i fra om at der er noe "ekstra" med kroppen om dagen. Det strekker og svulmer nedi magen,søvnbehovet er på nivået med søvnbehovet til en tenåring, jeg  er hormonell - griner lett, mat frister ikke så mye, enkelte lukter byr meg imot - samt at jeg lukter ting sterkere, jeg er periodevis kvalm, har en del brekninger, og i dag kastet jeg opp for første gang. Spybøtta har stått parat en ukes tid, så det kom ikke som noe sjokk. Helt siden jeg ble kvalm, så visste jeg at det kom til å ende med å vrenge magen.

Dagene går så sinnsykt treigt at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Uke 12 kommer ikke fort nok. Jeg er ikke mer enn 6+4 nå idag, så jeg er over halvveis, heldigvis. Det er stor mulighet at jeg synes at tiden går sakt fordi jeg er enormt trøtt og sliten.. At jeg fortsatt går på medisiner er sikkert ikke til hjelp heller. Jeg skal fortsette med de til uke 10, så jeg er over halvveis der også - thank god! Jeg er så lei av medisinene at det er vanskelig å beskrive. Det er som å være i en rar, nødvendig dur. Jeg er redd for å glemme å ta de, samtidig så er jeg makklei av de. Men å slutte brått ved 10 uker, kan kanskje føles utrygt det også.

Ting føles annerledes denne gangen, jeg føler at det stemmer denne gangen, jeg skal liksom være gravid nå. Slik var det ikke i fjor. Så at det kjennes mer rett nå, er herlig. Jeg husker godt den ultralyden i fjor, at gynekologen ikke likte at jeg ikke hadde vært særlig kvalm. Så at jeg er kvalm nå, er både ubehagelig og oppløftende. Så at jeg kastet opp, er vel en ubehagelig seier. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si om det. Jeg er endelig gravid, så jeg kan ikke klage, men jeg må vel kunne si at det er ubehagelig?Jeg innser at jeg så langt har vært heldig med ubehagelighetene i svangerskapet - og jeg er ikke gal når jeg håper det fortsetter slil..

Det er en kvern som har gått i hodet mitt; hvordan fortsette bloggen? Jeg bruker Babyverden mye, men jeg vil IKKE bli en blogger som oppdaterer med å kopiere teksten på ukesoppdateringene på Babyverden, barn i magen eller jordmor siri sine nettsider. Det finnes nok slike blogger. Meeen, så har jeg lyst til å nevne noen små milepæler og kanskje fortelle hvor stort det lille livet i magen er... Og den infoen får jeg jo nettopp fra disse sidene. Så jeg vil gjøre det kort, ihvertfall så kort som det går - jeg kan ikke love noe, men jeg vil unngå å være en "babyverden-gravid-blogger".

So far; den lille er på størrelse med et riskorn, hjertet slår, og navlestrengen begynner å gjøre jobben sin denne uken.

Fortsatt alt med forbehold om at alt er normalt. Jeg klarer ikke helt slappe av om at det går bra denne gangen, jeg er fortsatt redd for at ikke alt er som det skal. Den første ultralyden nærmer seg, 8. Juli, da skal jeg se spiren, og få svar på om det ser bra ut. Da er jeg 7+5. Det er bare litt over en uke til.... jeg kjenner jeg er utålmodig!

xx
Rannveig

Testdagen har kommet!

Den siste tiden har mye av tankene gått til nettopp denne dagen. Hva vil den avsløre? Hva slags sommer skal jeg få? Hva vil denne dagen ha å si for fremtiden?

Begynnelsen av rugeperioden gikk enormt sakte. Jeg reagerte så kraftig på medisinene, og måtte tvinge meg selv til å holde meg våken. Det var svært slitsomt, men heldigvis gikk det seg sakte med sikkert til. Har hatt noen "tilbakefall" hvor jeg har vært enormt sliten, men det har vært mye enklere å håndtere da enn når det var konstant. Fortsatt føler jeg at jeg ikke får nok hvile.

Den siste uken eller så, har gått mye fortere, og det har vært godt. Det har nok vært en kombinasjon av at kroppen har vært lettere, og at jeg har hatt en del å holde tankene på. Jeg har trengt en slik uke, og jeg er svært glad jeg fikk det.

Hele veien har både jeg og Jan Kristian vært rolige, og positivt innstilt til forsøket. Det har vært en slags harmoni over det hele, og det har vært sinnsykt godt. Jeg ser nå hvor stresset, usikker og nervøs jeg har vært de tidligere gangene. Roen i alt dette er vanskelig å finne, men når man først finner den - ååå så godt det er. Det unner jeg ALLE som driver med en eller annen slags form for assistert befruktning. Jeg har levd litt etter denne de siste ukene;

Som jeg skrev i det siste blogginnlegget, så har jeg følt meg gravid. Vanskelig å forklare, men det hadde noe med hvordan det strakk og stakk nede i magen. Medisinene gjør masse rart, så jeg klarte å lene meg på at det var bare de som virket. Helt klart, en forsvarsmekaniskme for ikke å tillate meg selv å kjenne for mye på håp. For, jo høyere man håper, jo høyere er fallet. Og jeg hater å falle.

Denne gangen slapp jeg å falle! Jeg er gravid.

Allerede natt til søndag, så kjente jeg ett eller annet i magen, og lurte på om det holdt på å utvikle seg til halsbrann.. for halsbrann er jo det sikkerstikket jeg kan se etter, alt annet kan skyldes medisinene. Det jeg kjente var så diffust, at det var ikke muuulig å sette fingreren på det, jeg sovnet, og dagen etter var det glemt. Dagen etter, etter middag, så var jeg på nippet til å få sure oppstøt, noe jeg trodde en stor middag var skylden i. Jeg satt og kjente på dette da jeg skrev blogginnlegg sist, uten å helt kunne sette fingeren på hva det var som var så ubehagelig. Så kom natta - og halsbrannen. Først da gikk det opp et lys. Jeg bare visste det - jeg var gravid.

Jeg var sikker, bråsikker. Men likevell redd for det fallet som kom om testen viste et negativt reslutat. Jeg lå der og prøvde å sove, selv om det var nærmest umulig. Jeg testet morgenen etter, og fikk et rimelig tydelig svar;


Disse billigtestene skal duppes i en kopp, noe som er svææært greit når det plutselig er to streker der, for da kan man stikke en til i koppen for å se om test nummer to får samme resultat. Greit å ha to like tester for å overbevise seg selv om at det man ser faktisk er sant.

Jeg regarete med å bli nummen - samtidig så jublet jeg. Det var helt rart. Gleden over at spiren sitter, er helt overveldende, frykten over å miste igjen er lammende. Alt som skjedde av følelser i kroppen gjorde at jeg ble kvalm og uvel. Jeg er sikker på at det ikke var svangerskapet som gjorde det, for det har ikke skjedd siden.

Nå, i dag, den offisielle testdagen er endelig her. Jeg har visst det et par dager at jeg er gravid, men mamma ville jeg skulle teste en gang til, bare for å markere dagen på en måte. Så sidne jeg er i Surnadal for et par dager, så kjøpte hun en liten gave til meg. En clearblue digital. Og selv om at jeg VET resultatet, så hadde jeg mareritt om at det sto "ikke gravid" på testen i dag. Så det har ikke sunket helt inn - og jeg tar det ikke for gitt. Men dagens resultat ble ikke overraskende;

Herlig!


Alt kan fortsatt skje. Vi mistet i fjor, og det kan skje igjen. Allerede i morgen - eller om noen uker. Ingenting er sikkert. Det er risikabelt å fortelle så åpent om dette, vi burde holdt dette for oss selv til jeg har gått i 12 uker. Grunnen til at vi er så åpen om det, er at vi allerede har vært åpen om alt annet. Det blir feil å holde munn nå - det føles ihvertfall slik nå. De første dagene etter de første positive testene har gått med til å prøve å få det til å synke inn, og for å informere den nærmeste familien.

Fertilitetsklinikken fikk beskjed i dag, og de ble glade der også. Da hun tok fram journalen min sa hun "jeg ser dere har vært ganske uheldige tidligere, jammen godt det ble deres tur nå"! Jeg kunne ikke vært mer enig. Uansett, jeg får tilsendt mer medisiner, for de skal jeg bruke til uke 10 i svangerskapet. Hurra "bare" 6 uker til med medisiner. Så fremt jeg er gravid, skal jeg vel ikke klage så alt for mye på det der, men det er guffne greier altså.

Jeg skal på en tidlig ultralyd, klinikken ønsker det, og den skal være i uke 7 på svangerskapet. Så om tre uker, om jeg fortsatt er gravid da - da blir det spennende!
Per i dag, regnet ut i fra innsettet, så er jeg 4+1 nå i dag, med antatt termindato 21. Februar.
Tar man utgangspunkt i siste mens, så er jeg 5+1 i dag, med antatt termindato 14. Februar.
Det tryggeste er at jeg tar utgangspunkt i det klinikken sier; at når jeg tester positivt etter et innsett, er jeg fire uker på vei. Det blir litt kludrete siden jeg hadde litt sent innsett - så det blir kjekt å høre hva de finner på ultalyden. 

Nå er det bare å håpe og krysse for at spiren sitter godt plantet, og at februar blir en spennende måned!

xx
Rannveig

Medisinene virker.

Jeg kan sove i nær 12 timer, og føle at det ikke er nok. Jeg kan klare å holde meg våken gjennom dagen, men det er hardt. Det er nesten slik at jeg vurderer å legge meg tidlig i kveld, slik at jeg kommer meg opp til normal tid i morgen. Jeg er fortsatt sliten, slik at jeg er nær ved å skjelve innimellom, men heldigvis har det vært sjeldnere nå enn hva det har vært.

Jeg føler meg oppblåst. Det river i eggstokkene innimellom. Og livmora kjennes ut som den strekker seg. Det har hendt seg at jeg har følt meg gravid, at ting har vært slik som da jeg var gravid i fjor. Det er så lett å få opp håpet. Men all sunn fornuft sier at det er medisinene som virker. For det er helt sinnsykt hvor de kan spille et puss på kroppen. Jeg har blitt lurt før. Utrogestan er kraftige greier altså!Jeg tar 6x100mg om dagen, nok til å vippe hvem som helst av pinnen. Jeg sier til meg selv flere ganger daglig; "Det er bare medisinene som virker... det er bare medisinene som virker... det er bare medisinene som virker.."

Det er en liten ting som mangler før jeg skal virkelig TRO at jeg er gravid; halsbrann ! Jeg reagerer nemmelig fort på HCG. Da jeg var gravid, hadde jeg en god del halsbrann - plagsomt. Og, tidligere i år, da jeg tok eggløsningssprøyta, så reagerte jeg med halsbrann - så da er det et lite "sikkerstikk" å se etter nå føler jeg... Så alt jeg kjenner på kroppen er det lett å tenke svangerskap på, men så fremt jeg ikke har halsbrann, så tar jeg det med ro! Både jeg og Jan Kristian har en litt annerledes ro over dette forsøket, vi er mye mer avslappet enn det vi har vært tidligere. Det er kjempegodt.

Det er fire dager til testdato, og jeg er spent.
Skal man tørre å håpe på halsbrann?

 xx
Rannveig

Oh holy sleep...

I fare for å uttrykke meg som en tenåring; OMG jeg er trøtt! Medisinene holder på å ta knekken på meg denne gangen. Det er fem dager siden jeg begynte på Utrogerstan, og jeg har vært utslitt siden. Jeg pleier å kunne ta meg sammen når jeg er trøtt og sliten, for jeg vil ikke være en slapp slask som ikke gjør noe som helst i løpet av en dag. Desverre, så er jeg en slapp slask nå. Det er så sær en måte å være sliten på, det kommer innerst i fra marg og bein, og brer seg utvoer til at jeg er så sliten at jeg er nær på å skjelve. I dag er tredje dagen jeg har vært nødt til å ta en liten lur, jeg har nå vært våken i 15 minutter etter den siste luren, og jeg sliter med å holde hendene på tastaturet fordi det føles som om at hendene har lyst til å trekke seg sammen og begynne å skjelve. Det er så ubehagelig.




Beste medisin er søvn, men det finnes grenser på hvor mye jeg kan sove. Om natta sover jeg mellom 8-10 timer, og 2 timer på sofaen er fort unnagjort, og jeg kunne gjerne tenke meg å sove mer, men jeg holder meg våken, for all sovinga tar med seg en litt tung hodepine. For første gang siden jeg begynte med fryseforsøk og Utrogestan, så skjønner jeg at det er varseltrekant på disse pillene. De sier at OM du blir nedsløvet, skal du ikke kjøre - og jeg vet, at det bør bli lite kjøring  på meg fremover.


Uansett, jeg er i gang. Jeg har et embryo i livmoren min - nå er det bare å håpe at det fester seg.. Jeg gjør alt jeg kan for at det skal gå riktig vei denne gangen. Medisiner, healing og babyklister. Alle gode ting er det ikke? Embryoet som er satt inn, er nummer 5 i rekken - lucky number five, som ene venninna mi sier - og visst suttærn skal hun ha rett!

De måtte opp med to embryoer fra fryseren for å få et som tålte opptiningen denne gangen. Så jeg har to igjen i fryseren.

Innsettet gikk kjempebra. Jeg hadde med en god venninne denne gangen, for mannen var på jobb i Polen - eller, han kom hjem fra Polen denne dagen, så han satt sikkert på flyet da innsettet ble gjennomført. Uansett, da vi kom til venterommet, så rakk vi - bokstavelig talt ikke - å sette oss ned før jeg ble oppropt. Og da var det ti minutter til jeg hadde time. De lå forran skjema - nice! Venninna fikk på seg besøksantrekket, mens jeg kledde av meg. Da vi kom inn, var alt svært fort unnagjort, raskeste så langt. Med den effektiviteten der er det ikke rart de lå forran skjema.. Ubehagelig/småvondt når de vasket livmorhalsen, men det er det hver gang, selve innsettet var smertefritt. Bortsett fra at jeg hadde med meg noen andre denne gangen, så var egentlig forskjellen av vi ikke fikk sett embryoet før det ble satt inn.

Vi har hatt det masse gøy med tanken på at jeg kanskje blir gravid, selv om at han var borte, og at det var venninna mi som skulle til for å få spiren til å sitte. "Det skulle to damer på trondheimstur til for å få Rannveig gravid".. den type gøy!


Jeg er på rugedag 4, og siden jeg er så sliten, så kryyyyper dagene sakte forbi. Jeg har en del smerter, både i livmoren og i eggstokkene, men dette trenger ikke bety annet enn at medisinene virker. Det er veldig lett å mistolke alle symptomene og tegnene som kommer. Det var ikke før etter innsettet jeg fikk disse smertene, og da er det lett å bli litt ivrig. Denne gangen, da skal jeg bare ta det med ro. Jeg har blitt lurt av hvor sterke de er disse bivirkningene av medisinene, at denne gangen så får det bare gå sin gang - resultatet endrer seg ikke uansett hva jeg tenker eller tror. Jeg må bare vente til testdato, som forøvrig er 13.Juni. EVIG lenge til, ikke sant? Føles som om at tiden står stille...


Spenningen er på topp denne gangen også, både jeg og JK håper sterk at det skal gå denne gangen. Vi snakker og dagdrømmer litt. Skummelt det også, men det er så vitkig for å holde motivasjonen oppe, for at vi skal kunne klare å holde sammen i denne prosessen. Selv om at jeg håper, så tenker jeg på hvordan sommeren skal bli om det ikke går. Da tenker jeg å prøve endoemtriosemedisinen Visanne, og bruke sommeren på å trene, gå ned i vekt - eller få en sunnere balanse mellom fettprosent og muskelprosent - så jeg trenger ikke så gå så mye NED, bare kroppen blir sunnere - og å nyyyyte sommeren.

Så, denne gangen er det ikke "krise" om det ikke går, slik som det har føltes de tidligere gangene, det er er superflott om det går, og det er greit om det ikke gjør det. Uansett kommer jeg til å få en flott sommer. Og det er sinnsykt godt å ha skuldrene "der". Det eneste som gjør at jeg hever skuldrene er at jeg jobber med å holde hodet opp fra ei pute.

Nå er det bare å krysse fingrene for at embryoet fester seg...

xx
Rannveig

Bloggen har bursdag!

I dag er det ett år siden jeg begynte å blogge. Hurra!
Jeg har ikke vært den som har blogget mest, så det har overrasket meg at det har vært så jevnt med besøkende innpå her. Bare en eneste dag i løpet av dette året har jeg hatt null besøkende, gjennomsnittlig har jeg 40 stykk innom daglig, og det er helt sinnsykt med tanke på hvor lav aktivitet jeg har hatt i perioder. Men svært hyggelig da, takk :)

Ellers så skjer det ting her. Jeg har gått på hormoner en stund, helt siden den 8. Mai. Jeg har vært på to ultralyder for å sjekke slimhinnene.  Og i går økte jeg dosen da jeg begynte med utrogestan. Det kjennes på kroppen for å si det mildt. Jeg hadde en uventet, men behagelig, liten lur etter at jeg kom hjem fra Molde. Jeg hadde panikk i 5 sekunder etter at jeg våknet, hehe. Har hatt det slik før på dette stadiet også, så jeg får bare godta at det er slik.

Så på torsdag da skjer det, da blir det innsett. Spennende! JK er vekkreist, og lander ikke før rundt klokken 17:00 i Molde, så jeg har spurt en venninne om hun har lyst til å være med. Jeg er ikke redd for å gjennomgå den lille prosedyren, men det er kjekt å ha selskap på den lange bilturen.

I dag fikk jeg endelig kontakt med healeren også, så jeg skal heales igjen for å hjelpe på prosessen - suuupert! Pluss at jeg bruker babyklister denne gangen, det har jeg ikke prøvd før - så det er ekstra spennende denne gangen. I tillegg har jeg gått ned enda litt (pittelitt) til, og det er heller ikke å forakte i alt dette. Jeg er gaaanske snart på den vekten jeg hadde da jeg ble gravid sist, og det er jo motiverende!

Innsettet går raskt, og er nesten smertefritt. Utfordringen med innesttet er heller det at man skal ha litt i urinblæra - og det i seg selv er jo ikke så ille, men så skal de legge den ultralydtingen oppå magen for å se, og da.... da er det hardbart. Det å ligge i en gynekologisk stol, tissetrengt, uten klær nedentil, med noen som står og presser noe på blæra - og en gynekolog i skuddlinjen - DET er jævlig det. Men, det går heldigvis fort over, og man kan gå på do rimelig rett etterpå, og da er det greit ;)

Nå er det bare å samle krefter til bilturen - for dette her - det skal bli bra :)

xx
Rannveig

Prøverør, sorg og Frankenstein

Etter at jeg begynte å gå til psykolog, så har jeg måtte satt ord på ting på en litt annen måte, og det har gjort til at jeg klarer å sette mer ord på hvordan jeg selv opplever denne prosessen. Så jeg skal prøve å beskrive de emosjonelle utfordringene ved prossessen.... Husk at jeg kan bare snakke ut i fra mitt eget perspektiv - det er ikke nødvendigvis slik for alle.

Ordene er ikke mange, men de kan forklares i det uendelige. Jeg sitter med to ord, som jeg selv føler dekker mye i forhold til hvordan jeg selv opplever det. Det jeg føler er sorg, det jeg er, er knust.

Sorg er noe de aller fleste av oss har kjent på kroppen. Og som de alle vet, så er det fem stadier i sorg.
1. Benektelse - Dette kan ikke skje med meg
2. Sinne - Hvorfor skjer dette? Hvem har skylden??
3. Forhandling - Få dette til å forsvinne, så lover jeg at jeg skal...
4. Depresjon - Jeg er for trist til å gjøre noe som helst
5. Aksept - Jeg har forsonet meg med det som har skjedd
(de fem punktene er hentet fra http://oslo-psykologene.no/tap-og-sorg/de-fem-sorgstadiene)

Og du er uten tvil kjent med disse stadiene om du er i denne prosessen. Når man sørger over tapet av familiemedlemmer/venner eller lignende, så jobber man seg gjennom sorgen, og selv om den aldri helt forsvinner, så vil intensiteten avta over tid. Hverdagen fortsetter, og tapet blir med tid lettere å takle.

Ufrivillig barnløshet er en så sterk boble, at den ikke rekker å sprekke fra den ene nedturen til den andre. Det blir så intenst, at sorgprosessen går i det uendelige, den starter hele tiden på nytt. På en enkelt dag, kan man slite seg gjennom denne prosessen flere ganger - men det er mer i de aller tyngste periodene. Men en gang om dagen, eller at det drar ut over en uke eller to, kanskje en måned før det begynner igjen, det er ikke urimelig. Det hele kommer an på hvor man er i prosessen. Hverdagen fortsetter her også, men den bli lammet når det går over en så enormt lang periode.


Vanlig friske par må prøve i 1år før de blir utredet, og evt får hjelp. Det året alene er langt. Noen er mer dramarisk enn andre, og har lyst til å utredes etter å ha prøvd i 2 måneder, mens, etter hva jeg har merket, så begynner den virkelige bekymringen å slå inn etter 7-8 måneder. Da begynner de å stresse, for grensen på 1år begynner å nærme seg. Kommer man til den 12 måneden med prøving, og man ikke tester positivt, så havner man gjerne øverst på sorglista over - selv om man har vært gjennom 11 "like" nederlag før, så er nummer 12 desisert tyngst, og man går gjennom det på en helt annen måte enn tidligere i prøvingen. Det er her det begynner. Her er smaksprøven på hva som kommer.

Stegene videre i prosessen er til dels spennende, man lærer mye, og man er nysgjerrig på neste steg. Men, allerede her, så er det en sorg som har fått et rotfeste. Sorgen er sterk, dyp. Sorgen kommer fra skuffelsen over egen kropp, siden den ikke fungerer som "alle andres", over at ens egen kropp er en stopper for å oppnå en livslang drøm; å bli en forelder.

Med utfordringene som kommer, med hormoner, uttak, utålmodighet, og desverre - ofte skuffelse over negativ test - så vokser sorgen. Man blir klok av skade, og sorgen får et feste som er vanskelig å forklare. Motgang, lange ventetider, negative tester og insensiviteten er med på å lage videre grobunn.

Jo, det er oppturer! Man får hjelp til å bli gravid, man klarer å sette sprøytene selv, man kan endelig sette eggløsningssprøyta, man får ut x antall egg - og x antall av de bli befruktet... Tingen er, at oppturene bli så små, så korte i forhold til resten.


Hver motgang blir et slag i trynet på hva som er realiteten. Den grunnleggende sorgen som ser "jeg kan ikke få barn" blir vekt litt, røsket i, hver gang. Siden den blir rippet opp i med så jevne mellomrom, så blir den ikke bearbeidet slik som f. eks sorgen etter å ha mistet noen kjær.

Det er i grunn det ufrivillige barnløse har mistet, noen kjær. Noe er fratatt oss - noe som er så elementært som å få barn. Det er ikke noe rettighet å få barn, og ikke bør det blir det heller -  men når man ikke kan få oppfylt drømmen om å få barn - så er det som om at vi mister noen. Ikke et spesifikt "noen", men allikevel, noen...Og samtidig, så mister man en bit av seg selv.

Da vi begynte å prøve å få barn, så, allerede da kunne vi identifisere oss som foreldre . Håpet og ønsket om å virkelig kunne kalle oss foreldre lå så dypt - at når det ble frarøvet oss på denne måten, så forsvant en del av identiteten.

Lettere blir det ikke av å se alle gravide rundt om kring. Det er svært lett å havne i "det der skulle vært meg fella". Det er en ufin, men elegant måte å bite seg i ræva på.

Og, hva gjør en slik sorg? Jo, det ender, ihvertfall i mitt tilfelle, til at man blir knust. Siden jeg ikke rekker å komme på beina fra den ene nedturen til den andre, så går jeg konstant knust. Det vises ikke på meg - langt der i fra - men tro meg. Jeg er knust.

Jeg ser for meg frankenstein som er sammensydd, sammenskrudd og stiftet sammen av mange forskjellige kroppsdeler av ulike kropper for å bli en hel "person" - eller i dette tilfelle, et monster. Han er skrudd, stiftet og sydd sammen for at kroppen skal henge sammen, for å virke. Det skal ikke nødvendigvis så mye til for å få han til å falle sammen. Jeg føler jeg er skrudd og sydd sammen for å henge sammen jeg også. Men stingene sitter dårlig, de ryker fort - jeg bryter lett sammen om noen pirker uten at jeg er forberedt på det. Enkelte dager kan jeg snakke om alt som dette fører med seg, og andre dager har jeg lyst til å grave meg ned for å få fred bare av at noen ser på meg - eller at jeg ser gravide eller småbarn. Det kan være nok til å knuse meg - atter en gang.

Det tar ikke lange stunden å sy sammen sårene igjen. Jeg er alt for flink til å dra på meg en "alt står bare bra til, takk skal du ha - maske"! Men, sårene gror aldri. De rekker det ikke før de blir risset opp i. Frankenstein har fordelen ved at der er ganske store kroppsdeler som er satt sammen. Det er ikke mange bitene tilsammen som skaper det monstret. Men hos meg, så føler jeg at det er uendelig mange biter som er sammensydd. Jeg er som et speil som har knust, og som limes sammen igjen - og neste gang det knuses - så knuses det enda mer enn sist. Trenger ikke være rakketforsker for å skjønne at dette er slitsomt.Jeg føler meg sikker når jeg tenker som så, at hadde jeg hatt en normal hverdag - uten smerter og sykmeldinger - så ville ikke disse følelsene vært så intense. Jeg tror ikke de ville vært så lammende og altoppslukende. Da hadde jeg hatt en mening med hverdagen, så hadde jeg hatt noe annet å fokusere på. Men når hverdagen er slik som den er nå, så blir det bare tungt. Bare å komme seg ut av huset, besøke venner eller (nesten) hva som helst - er til hjelp for at dagene skal være bedre. Nå vet jo ikke jeg hvordan noen andre i prøverørssituajsonen ville forklart sorgen og følgene av den - meg jeg kan ikke sitt å undre meg ihjel på hva som er vanlig eller ikke. Jeg kan bare ta utgangspunkt i hvordan jeg har det - og ta det deretter. Easy peasy?


xx
Rannveig

Les mer i arkivet » November 2015 » Oktober 2015 » April 2015
[Rannveig]

[Rannveig]

28, Gjemnes

Vi var ufrivillig barnløse i 4 år på grunn av Adenomyose og PCOS, og har to runder med IVF bak oss før vi endelig skulle få bli foreldre <3 Jenta vår kom i uke 33+2 på grunn av alvorlig svangerskapsforgiftning, og var både prematur og dysmatur. Nå har barn nummer to kommet til verden, og vi blir kjent med livet som småbarnsforeldre til to barn

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits